treplussto.blogg.no

0

"Men er de snille da?"

  • Publisert 07.10.2017 klokka 09:32
  • Kategori: Familieliv

Det er et spørsmål jeg får nesten hver eneste gang jeg er utenfor døren med tvillingene. Jeg vet at de som spør om dette ikke mener det i ordets rettmessige betydning, men jeg kjenner allikevel på en liten oppgitthet hver gang spørsmålet blir stilt.

Alle barn er snille. Ingen er født onde. De mener ikke noe vondt når de vekker oss midt på natten. De er ikke små terrorister som ligger i sengene sine og konspirerer for å klekke ut den jævligste måten å vekke opp mor og far på (selv om det kan føles sånn til tider) Når de tar tak i skjea og kliner grøten utover hele ansiktet og på de rene klærne sine mener de heller ikke noe vondt. De vet ikke at de med det er med på å sette rekord over hvor full en skittentøyskurv kan bli. De ser ikke frustrasjonen bak de flåsete smilene til foreldrene hver gang de drar duken ned fra bordet så stearinen fra telysestaken fyker vegg i mellom. De skjønner heller ikke hvor stress det er å skifte hundråørten bæsjebleier i døgnet, noen midt på natten, og de eier ikke forståelse for at mamma og pappa trenger alenetid på kvelden.

Vi er deres nr. 1 personer. Deres favoritter. Hele dagen deres går ut på å blidgjøre oss og på å prøve å få vår oppmerksomhet. Når de gråter midt på natten vet de ikke at de vekker oss. De vil bare vite at vi fortsatt er der. Er det så rart da? De er bittesmå mennesker som blir lagt i det som minner mer om et fengsel enn en seng, på et mørkt, litt kaldt rom helt alene. Og der skal de være, helt uten favorittpersonen i mange, lange timer. For ikke å snakke om hva de er vant til! De er vant til å ligge inni mammaen sin! Ikke oppå, ikke ved siden av, ikke inntil, men inni! Ikke rart de trenger bekreftelse på at vi fortsatt passer på dem! Når de griser med maten og smiler bredt er det bare fordi de prøver å få oss til å smile og le. Eller fordi de er lei. De vet heller ikke bedre. Alt er nytt og alt må læres. Alenetid eller voksentid, som vi kaller det, har de heller ikke noe forståelse for. De vil jo bare være sammen med oss! Favorittene!

Kanskje dette er en mager trøst når du står midt opp i det hele med unger som aldri sover, ikke spiser og porsjonerer ut dritten sin sånn at du føler at det eneste du gjør er å vaske og skifte. Eller når du ligger der med en nyfødt baby som ikke sover andre steder enn på mammas bryst, og som skriker bare noen andre så mye som ser på den. Kanskje har du barn som kun vil sove inne hos mamma og pappa. Det har vi hatt, og det er såååå slitsomt til tider! Men vet du hva?  Snart vil de ikke det lenger. Ettersom årene går vil de løsrive seg mer og mer fra oss. Noen andre kommer til å bli nr. 1 personen og de får sine egne favorittpersoner som ikke er meg eller deg. For min del akter jeg å være mine barns favorittperson så lenge jeg får lov! 

Så til spørsmålet om de er snille. Ja, det er de. De er faktisk godheten selv. 

4

Starte opp igjen?

  • Publisert 06.10.2017 klokka 14:42
  • Kategori: Blogg

Nei! Eller... Jo. Eller... Nja. Kanskje. Sånn har tankerekka vært det siste året. Jeg vil gjerne skrive og formidle, men så har forventningsnivået til meg selv bare skutt i været, og det har kommet så mange nye problemstillinger i hodet på meg. Jeg vil for eksempel ikke involvere og eksponere barna mine så mye mer. Også har jeg Tvillingmafiaen (snapchatkanal) som tar opp mye tid. Også er det faktisk ikke barebare å være hjemme med to ettåringer heller! Og jeg vil gjerne være 100% sikker på at jeg orker og ønsker å blogge igjen. Mye å tenke på, med andre ord.

Men! Så gir det meg jo noe (mye) å skrive da. Det er gøy! Og er ikke det nok da, sånn egentlig? Jeg har kommet frem til at svaret er "ja". Det er nok! 

Så velkommen til den første dagen i det nye blogglivet mitt! Det blir nok mye av det samme minus graviditet og svangerskap (der er krana stengt), namedropping av unger og bilder av uskyldige barnefjes. Jeg skylder de mer enn å brette livet deres ut på internett. Det er jo tross alt ikke deres feil at mamma vil skrive blogg. Jeg håper denne bloggen utvikler seg i den retningen det i utgangspunktet var tenkt. Et sted for skriveglede, humor og inspirasjon i en hektisk hverdag. Kanskje en blogg mange kan kjenne seg igjen i hvor ikke alt trenger å være så perfekt. For er det noe livet sjeldent blir så er det perfekt!

Jeg har mange spennende nyheter å dele med dere, men jeg tenker jeg skal porsjonere det ut litt. Mye gøy som skjer på Tvillingmafiaen også. En snapblogg jeg er fast medlem i. Hvis du ikke gjør det allerede så legg oss til da vel! 

Gleder meg til å gå helhjertet inn i bloggverden igjen. Jeg har virkelig savnet det. Dette blir så gøy!

Snakkes snart :)

0

Turmat for store og små.

  • Publisert 09.07.2017 klokka 09:02
  • Kategori: Mat


 


Det er ferie og for mange betyr det utflukter både i naturen og til diverse ferieparker og severdigheter. Vi har 5 barn og vi liker å ta de med på ting, men det sier seg selv at med 7 munner og mette blir det fort kostbart å farte rundt, og vi vil heller bruke penger på enda flere opplevelser enn på maten de tilbyr. Dessuten er maten på slike steder ofte av dårlig kvalitet, og det har som regel endt i skuffelse når vi en sjelden gang har kjøpt mat ute.

De siste årene har vi blitt flinkere og flinkere til å smøre med oss niste, og da snakker vi ikke om den tradisjonelle matpakka. For hvem er det egentlig som vil ha brødskive med svett gulost og dvask skinke når man er på tur? Ikke jeg i alle fall, og jeg serverer ikke barna mine mat jeg ikke spiser selv. 

I går var vi på Langedrag Naturpark. Da lagde jeg wraps med skinke, ost og kesam, og det var en skikkelig innertier. Sunt (det er vi egentlig ikke kjempe opptatt av når vi er på tur) godt og mettende. Jeg lagde 4 store tortillas og det ble mye mat! Her er oppskriften.

 

Wraps med ost, skinke og kesam.

Ingredienser:

  •  4 store tortillas av den typen du selv ønsker
  • Finsnittet salat 
  • Spinat
  • 1 paprika i tynne strimler
  • Fersk sitronsaft
  • Ost
  • Skinke
  • Kesam/mager kesam

Bre kesam utover tortillaene. Legg på et lag med skinke så det dekker bort i mot hele tortillaen. Dekk med finsnittet salat. Legg deretter på paprika, ost og spinat og press til slutt fersk sitron over det hele. Rull tortillaene sammen og skjær de slik at de får en skrå og en rett side. Og med det har du perfekt turmat for hele familien! 

Håper det smaker :)

4

Svindel og bedrag

  • Publisert 21.11.2016 klokka 10:27
  • Kategori: Tvillingene


Du har sikkert lest om de i media. De som svindler til seg penger gjennom internett og sosialemedier. De som utnytter folks godhet og empati kun for å berike seg selv. Ikke fordi de trenger det, men fordi de er griske og egoistiske. 

Jeg har lest om mange slike saker, men jeg trodde aldri det ville ramme meg. Hadde det ikke vært for plattformen dette skjedde på hadde jeg aldri latt meg lure på den måten heller. Jeg var ikke en av de som ga penger, men jeg er grunnlegger og admin i gruppen dette skjedde på, derfor tar jeg det hele svært alvorlig og personlig. 

I tidligere innlegg har jeg nevnt at jeg opprettet en termingruppe for de som venter tvillinger i 2016 ganske umiddelbart etter at jeg fant ut at jeg selv var gravid med to. Da var vi tre medlemmer. Nå er vi over 400 medlemmer og gruppen har vokst til å bli en intim og aktiv gruppe, med stor takhøyde og svært lite problemer hva krangling og ubehageligheter gjelder, noe som lett kan oppstå når så mange damer samles på et felles forum. Det har vært svært lite å henge fingrene i for meg og mine medadmins, noe jeg har vært takknemlig og stolt over. Selvfølgelig kunne ikke det vare. Noen råtne epler må man regne med med over 400 medlemmer, men jeg hadde ikke sett for meg at det kunne gå så galt som dette.

For drøye tre uker siden mottok vi en henvendelse fra et medlem som ønsket å være anonym. Hun slet med å få endene til å møtes og ville at vi skulle poste et innlegg om det for henne. Kort tid etter innlegget ble postet dukket det opp spørsmål om vi ikke skulle vippse over noen hundrelapper slik at familien i alle fall hadde til mat på bordet. Dette høres sikkert naivt ut for enkelte, men dere må ha i bakhodet at vi er veldig knyttet til hverandre inne på denne gruppen. Vi har gått gjennom vår livs prøvelse sammen, en tvillinggraviditet. Vi har fulgt hverandre gjennom søvnløse netter, ammetrøbbel, prematurfødsler, og andre oppturer og nedturer. Til og med de kvinnene som mistet en eller begge tvillingene sine fortsetter å være medlemmer på siden vår! Selv om det må gjøre ufattelig vondt til tider er samholdet i gruppen viktigere for dem. Bare det sier sitt om hvor god denne gruppen er. 

Så da er det kanskje ikke så rart at medlemmene der inne ville verne om den stakkars tvillingmoren som måtte synke så dypt som å spørre etter hjelp fra ukjente mennesker. Hundrelapper ble fort til tusenlapper, og til sammen vippset vi over i overkant av 6000 kroner. Det er masse penger! Det burde holde til mat og vel så det i lang tid, tenker jeg. I alle fall til neste lønning kommer. Men det gjorde det ikke...

Noen uker senere dukket det nemlig opp en ny melding fra samme person. Denne gangen brydde hun seg ikke om å være anonym. Hun trengte penger til diesel. Hun hadde kjørt bilen helt tom for drivstoff og sto på en bensinstasjon (lucky her) uten mulighet til å komme seg videre. På ny begynte folk å vippse over penger, men nå begynte også vi admins og bli litt mistenksomme. Vi så også at hun hadde postet innlegget på flere sider. Der hadde hun til og med fått tips om at bensinstasjonen kunne sende faktura, noe de gjør i spesielle tilfeller. Men det var denne bensinstasjonen tydeligvis den eneste i landet som ikke gjorde. Også der vippset folk henne penger. Vi slettet innlegget hennes inne på vår side, og ble enige om å ta kontakt med vedkommende for å komme til bunns i saken. Etter vår mening burde de 6000,- hun fikk for under tre uker siden holde til drivstoff også. Men så ble det helg, og vi lot saken bero litt. 

Så på lørdag poster samme person en link til en finnannonse inne på siden vår. En annonse om en tvillingmor fra samme fylke som henne selv som trengte penger til jul. De hadde verken penger til mat, julegaver eller feiring. Da var det nok. Vi tok kontakt med vedkommende og spurte henne rett ut om det var hennes annonse, noe hun selvfølgelig nektet for, selv om likheter i både skrivemåte og beskrivelse fortalte oss neo annet. Vi konfronterte henne videre med hvorfor hun ikke hadde satt av penger til drivstoff da hun fikk over 6000 kroner av oss bare tre uker i forveien. Til det svarte hun at hun hadde satt pengene inn på en sperret sparekonto til barna som det var umulig for henne å ta ut penger fra. Det er jo helt utrolig! Personlig tror jeg ikke på det et sekund. Det luktet svindel i lange baner. I stedet for å vise takknemlighet og ydmykhet for at hun hadde fått såpass mye penger fra gruppen gikk hun rett i forsvarsmodus og sle sint og irritert. Hennes situasjon hadde dessuten løst seg så de trengte ikke penger lenger. 

Da fikk jeg nok og postet et innlegg om dette på siden vår. Vi ville vente med å blokkere henne til hun hadde lest innlegget for å se reaksjonen hennes. To minutter etter innlegget var postet hadde hun slettet seg selv fra gruppa. Det samme hadde hun gjort i den andre gruppen som er for alle tvillingmødre. Nå har hun selvsagt også blokkert oss i admin. så vi har ikke mulighet til å få kontakt med henne lenger.

Jeg kan ikke en gang begynne å forklare hvor frekt og usympatisk dette er. Vi er alle i en sårbar posisjon der inne. Alle har vi blitt mødre til to med alt det innebærer av daglige og økonomiske utfordringer. Allikevel valget en god gjeng å gi av det lille de har for å bistå en medtvillingmor. Hun utnyttet godheten og hjerterommet i gruppen, og det gjør meg så forbannet at jeg har ikke ord.

Nå har vi i admin blitt enige om å anmelde saken på vegne av alle som donerte penger til henne. Hvis det er sånn at dette var et engangstilfelle og hun faktisk trengte pengene vil politiet henlegge saken uansett. Noe jeg tviler sterk på at det er. Mest sannsynlig vil saken bare ligge og støve ned på en skrivepult på et av landets politikammer, men da har vi i alle fall gjort vårt for at andre ikke skal bli utsatt for det samme av dette mennesket. 

Så til alle dere gode, snille og gavmilde mennesker der ute. Vær varsomme med midlene deres. En svindler har mange ansikter. Ikke la dere lure! Gi heller pengene dere måtte ha til over til velmenende og reelle organisasjoner som jobber mot et mål. To av mine favoritter er krikens bymisjon og norsk luftambulanse, som gjør en fantastisk innsats for trengende året rundt. Dere kan trykke på linkene for å komme til deres offisielle hjemmesider. 

Merry fu****ing Christmas, liksom! 

 

     

1

Chili con carne til de minste

  • Publisert 18.11.2016 klokka 09:56
  • Kategori: Barnemat


Det er et stort spørsmål for mange. Hva serverer vi de aller minste? Jeg lager nesten all babymat fra bunnen av. Mest fordi jeg liker å vite hva de små får i seg, men også fordi det er økonomisk riktig for oss med tvillinger. Det er det også i aller høyeste grad for de med en baby, men jeg skal være ærlig å innrømme at jeg ikke har vært fult så flink til det med de to eldste. Men ta et enkelt regnestykke da. Et middagsglass koster rundt 20,-. Så skal de ha frukt/smoothie, det blir ca 15,- hver dag hvis du kjøper ferdigpakkene. Grøt blir rundt 10,- hver dag. For to babyer er vi da oppe i 80,- dagen. Ganger du dette med 7, som i 7 dager i uken blir det 560,- og ganger du det igjen med 4 er du opp i 2240,- i måneden. Da har jeg ikke iberegnet morsmelkerstatning, for de av oss som bruker det. Jeg synes det er ganske mye penger for mat som ikke smaker noe. Ferdigglass er helt topp når man er ute på noe eller ting på gå litt kjapt, men de kan ikke akkurat skryte på seg at de er veldig smaksrike. Det smaker stort sett det samme av alle glassene. Noe særlig tyggetrening får de små heller ikke da konsistensen nesten er lik flytende, med unntak av noen få ihjelkokte spagettibiter her og der.

Det er ikke all hjemmelaget barnemat som er billig å lage. Jeg har fokus på gode råvarer når jeg lager mat til de små, noe som trekker prisen litt opp. Stort sett gir jeg mine barn det samme som vi andre spiser, så lenge maten ikke er proppfull av sukker eller salt. Jeg har sluttet å salte maten jeg lager, så får vi heller salte etter smak selv, hvis vi føler at det er nødvendig. Men av og til lager jeg opp noen porsjoner med egen mat til de små som jeg putter i fryseren. Jeg synes det er kjekt å ha til en lat dag eller hvis vi for eksempel skal bort en helg. Da er det bare å ta ut riktig antall glass fra fryseren og putte de rett i kjøleskapet når vi kommer frem, også får de små god mat selv om vi er på tur.

Her om dagen lagde jeg en stor panne med Chili con carne til tvillingene. Det var stor suksess, så jeg tenkte jeg ville dele oppskriften med dere!

Chili con carne

  • Olivenolje
  • 200 g karbonadedeig eller kjøttdeig uten salt
  • 1 gul løk (rødløk går også hvis du ikke har gul løk), finhakket
  • 1 fedd hvitløk, knust eller finhakket
  • 1/2 rød chili
  • 200 g hakkede, hermetiske tomater
  • 200 g kidneybønner
  • 200 g hvite bønner
  • 1 ss tomatpure
  • 1 ts paprikapulver

Stek kjøttdeigen i to omganger på middels varme i en stekepanne. Ha alt over i pannen og tilsett løk, hvitløk og chili. Stek det videre i 2-3 minutter eller til løken blir blank og myk. Tilsett resten av ingrediensene og rør godt. La det småkoke i 30-40 minutter. Skal du servere med en gang kan du nå koke en porsjon med ris av ønsket merke. Jeg bruker villris til de minste her i huset. Smak evt til med pepper, paprikapulver og chilipulver. Mos til ønsket konsistens. Jeg brukte litt av kokevannet fra risen til å justere konsistensen.

Mine babyer er 9 måneder, men denne oppskriften passer fra ca 7 måneder. Du kan gjerne doble oppskriften hvis du vil lage litt mer når du først er i gang. Da ville jeg hatt det over i en kjele nå du har opp i de øvrige ingrediensene og latt det småkoke der. 

Så enkelt kan det gjøres :)

2

Verdens prematurdag

  • Publisert 17.11.2016 klokka 10:02
  • Kategori: Merkedager

 

 

"Noen av de største miraklene i verden er ganske små"

Så var det den dagen igjen. En dag jeg aldri har visst om før jeg ble gravid med tvillingene. En dag jeg gjennom store deler av svangerskapet gikk i frykt for at skulle ende opp som en stor markering for meg og min familie. Verdens prematurdag. I dag feirer vi de aller minste av oss. De som kommer for tidlig til denne jord. De små underverkene som klarer seg gjennom det som er den tøffeste starten på et lite liv, og alle de små miraklene som kommer stille til verden som følge av prematur fødsel eller av ulike grunner ikke klarer å kjempe seg store og sterke nok til å leve videre sammen med oss.

Som tvillingmor har jeg vært vitne til alle disse ulike scenarioene. Da jeg fant ut at jeg var gravid med tvillinger opprettet jeg en termingruppe for de som ventet tvillinger i 2016. Jeg hadde ingen visjoner eller baktanker annet enn å kanskje komme i kontakt med noen som var i samme situasjon som meg. Lite visste jeg da om at denne gruppen skulle være med å forme meg som mor. At den skulle definere store deler av livet mitt, og gi meg svar på mer enn jeg visste at jeg lurte på. Jeg har fulgt mange kvinner gjennom denne gruppen. Jeg har fått innblikk i situasjoner jeg ikke tidligere har hatt kjennskap til. De fleste med en lykkelig slutt, men noen så hjerteskjærende at jeg får tårer i øynene bare ved å tenke på de. 

Denne dagen minner meg om alle disse historiene. De som har klart seg, de vi har mistet og de som sliter med etterfølgene av det mest dramatiske de har opplevd, en for tidlig fødsel. Jeg minnes de små skattene som kjempet men som ikke lenger er med oss. Og hjertet mitt blør for de foreldrene som ikke har det jeg har i dag. De som kun har en grav å gå til for å treffe sine små. De som må begrave sine barn. De som har barn som ikke er synlige for oss andre men som lever videre deres hjerter. 

En av disse er min venn. Jeg kjenner henne godt. Jeg verdsetter henne som en av mine nærmeste venninner. Vi har fulgt hverandre i tykt og tynt. Jeg er så takknemlig for at jeg har fått bli kjent med henne! Hun har lært meg mer om livet enn noen annen, mer enn hun vet selv også. Jeg tenker på henne i dag. Dette er en stor og tung dag for henne og hennes lille familie. En dag som minner henne om både det beste og det verste som har hendt henne. I dag minnes jeg den lille gutten hennes som så alt for tidlig ble sendt opp til himmelen or å passe på sin tvillingbror. Jeg tenker på den lille mirakelgutten som jeg er så heldig å få følge på livets reise og på tvillingbroren hans som jeg aldri fikk møte. Lille storebror, verden ble for kald og stor for deg, men jeg vet at du har det godt der du er nå.

 Denne dagen har forskjellig betydning for oss alle, men jeg tenker kun på dere i dag <3 

Hvis du kjenner noen som har født for tidlig eller synes at denne saken berører deg. Gå inn på lenken under for å lese mer eller gi din støtte til forskning og arbeid for premature barn og deres pårørende.

http://www.prematurforeningen.no

 

1

Far vs Pappa

  • Publisert 16.11.2016 klokka 22:01
  • Kategori: Familieliv

En far er en sæddonor på et fuktig nachspiel. Han er løsningen på det som står igjen etter mange år med IVF. Han er en ansiktsløs donor til et lesbisk par som har ønsket seg barn i flere år. Han er en celle. Han er et DNA. En far både kan være og er mye, men en Pappa er han ikke. 

En pappa er han som lyser med lommelykt under senga og i alle kriker og kroker for å forsikre om at det heller ikke i kveld gjemmer seg noen skumle monstre på soverommet. Han tuller dyna tett rundt den lille, varme kroppen, kysser den klamme panna og sier god natt før han varsomt lukker døra bak seg. Han står opp midt på natten for å gi en sulten baby flaske, selv om det strider i mot alle hans naturlige instinkter. Han ligger så lang han er på gulvet i stua og bygger klossetårn som minsten kan rive ned. Han henter på skole og i barnehage med et stort smil hver eneste dag. Han følger entusiastisk med fra sidelinja på en våt kunstgressbane en sen høstdag og klapper gutten lett på skuldra etter kampen mens han skryter av alle nestensjansene og sier at neste gang, da sitter'n! Han står gladelig opp på søndagsmorgningene og lager frokost til hele familien så mor kan sove lenge for en gangs skyld. Han er den som husker på kakao og kvikklunsj på tur. Han er den som tør og gidder å være der både i oppturer og motbakker. Med sine enkle ord og forklaringer gjør han veien de små barneføttene skal gå tydelig og trygg. En pappa er kjærlig, morsom og bestemt. En pappa er alt, alt det en far ikke er.

Har du en god pappa i livet ditt? Ikke undervurder han! Ikke bagatelliser han. La han få være pappa med stor P. Dere kommer ikke alltid til å være enige, men det betyr ikke at han ikke spiller en sentral og viktig rolle i livet til barna sine. Ikke minimer har til en far. Det er så alt for mange fedre der ute, og så alt for få pappaer.

"Alle menn kan bli far, men det krever et realt mannfolk å være pappa", heter det. Det er noe i det altså!


Den fineste pappaen jeg vet om! Min klippe, min mann. Far til to av mine barn og Pappa med stor P til fem!
 

1

Dr. Phil-good

  • Publisert 15.11.2016 klokka 22:01
  • Kategori: Tvillingene

Denne dagen har vært helt ubrukelig og bortkastet. Jeg er litt småsyk, og jeg haaaaater å være syk. Det er ikke sånn at du kan være syk fra å være mamma heller. Det er ingen som kommer med te med honning på sengekanten til deg og sier at du bare skal ligge og slappe av og bli bedre. Snarere tvert i mot. Klokken 0600 står to ubarmhjertige men veldig blide og søte babyer i hver sin seng og hopper og er klare for en ny dag med sin favorittperson over alle favorittpersoner: MAMMA! Og hver morgning drar jeg den slitne kroppen ut av senga, klistrer på et smil, koker kruttsterk kaffe og setter på tittekassa, også er vi i gang. Vi må ha litt hjernedød underholdning tidlig på morgningen og som oftest er det da spesielt en mann jeg liker å ha i bakgrunnen mens jeg slumrer til kaffekoppen i et desperat forsøk på å våkne skikkelig. Og den mannen heter Dr. Phil.

Dr. Phil har fått en egen rolle her i huset. Helt siden twinsa var bittesmå har jeg satt på programmet hans om morgningen. Det har bare fått surre og gå i bakgrunnen egentlig, men de siste 3 månedene har tvillingene begynt å oppdage mannen. De lyser opp når de hører vignettmelodien til showet hans og prater og ler til den tettbygde, rare mannen på skjermen. De setter seg på rompa rett foran tv'en og følger entusiastisk med. 

Vi synes jo det er litt komisk å se på. De har egentlig ikke ro i kroppen nå om dagen, men når det programmet er på kan de finne på å sitte stille i hele 45 minutter, mer eller mindre. Men så begynte jeg og tenke litt over saken. De skjønner jo ikke stort ennå, og i følge ekspertene har de ikke utviklet dybdesynet ordentlig ennå. Så da tenker jeg i mitt stille sinn... Kanskje de ser på Dr. Phil som en virkelig person. En som kommer på besøk 0630 og 0920 hver dag. En vi henger med på daglig basis. En venn. Kanskje de begynner å opparbeide seg et reelt forhold til den runde mannen med texasaksent. Kanskje de ser på han som en slags onkel.  

Jeg tok opp temaet på en tvillinggruppe på Facebook her om dagen da det var en annen mor som lurte på hva slags barnetv andre barn likte å se på. Da var det en annen mor som sa at det kanskje kunne bli vel hardt å innfinne seg med at Dr. Phil ikke egentlig er den vennen av familien tvillingene tror han er. Nesten litt som når man finner ut at julenissen ikke finnes. Kanskje Petter må begynne å kle seg ut som Dr. Phil til frokosten i ny og ne så vi unngår å knuse barnedrømmen helt. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at denne mannen generere en kopp god, varm kaffe en tidlig morgning. Så da får det stå til.

 


Ja, jeg vet! Det er noe tragikomisk over dette bildet, men på en tidlig morgning gjør en trøtt tvillingmor hva som helst for å få i seg sin daglige dose med kaffe XD

 

 

1

Når nettene blir lange og kulda setter inn

  • Publisert 14.11.2016 klokka 21:18
  • Kategori: Tvillingene

Da går vesle musemor i hi og kommer ikke ut med det første!

Den siste uken har vært preget av sykdom, og det er så stress med tvillinger! Først blir den ene syk, og de som har hatt en syk baby vet at en syk baby krever alt av deg. Syke babyer vil helst ligge oppå mammaen sin natt og dag. Den vil ikke spise, den vil ikke drikke. Alt i kroppen gjør bare vondt og hver minste lyd skjærer  igjennom både marg og bein. En frisk baby krever også sitt. Den vil gjerne bli underholdt og liker deg aller best når du ligger rett ut på gulvet og gir den din fulle og hele oppmerksomhet. Forestill deg så og ha to babyer. En som er syk og svak og en som er frisk som en fisk. Begge er de totalt avhengig av deg. Begge fortjener de å få alt av deg. Problemet er bare at du dessverre ikke gror et ekstra sett med armer bare fordi du har et sykt barn.

Sånn startet forrige uke. En syk baby med snørrete nese og 39 i feber og en frisk liten baby som ennå ikke evner å ta hensyn til sin syke tvilling. Noe vi selvsagt ikke forventer av vår 9 måneder gamle sønn heller. Så eskalerte det hele med to sjuklinger på en gang, og da tenkte mor og far at nå kan det vel ikke bli verre. Men gjett hva? Det kunne det! For da ble mor også syk! Og som ikke det var nok har vi 3 friske storesøsken i hus, men de er så store at de til en hvis grad kan underholde seg selv og heldigvis synes de det er veldig stas å få hjelpe til med både barn og hus. 

Rakel har ligget rett ut med høy feber og magevondt i snart en uke. Kasper har ennå ikke nådd toppen. Jeg håper og ber om at han slipper unna det verste. Han har også vært tett og svært forkjølet, og det samme har jeg hatt. To syke babyer har ført til ekstremt dårlige netter, noe som igjen har ført til ekstremt tidlige morgninger. Vi snakker opp og hopp før klokken har passert 0400 og det faller ikke i god jord hos denne utpregede B-menneskeskrotten. 

Natten i natt har heldigvis vært litt bedre. Kanskje er vi på bedringens vei, men jeg avventer med fanfarene og jubelropene litt til.



  

1

Tvillingenes første aketur

  • Publisert 07.11.2016 klokka 15:43
  • Kategori: Tvillingene

Dagen i dag startet med -15. Brrr.... Det er kaldt! Men så ble det strålende vær her! Sol, blå himmel og hvitkledde fjell. Det kan vel knapt bli bedre? Temperaturen steg også, så da rigget vi klart akebrettet og tok oss en tur ut. Det ble ikke den lengste uteøkten, det skal sies. Snøen var kald og rar. I begynnelsen var den spennende, men så ble det litt skummelt. Heldigvis rakk jeg og knipse noen fine bilder før de ville inn igjen.

Forresten! Hvis noen som har planer om å kjøpe julegave til disse to småtrolla leser dette og er usikre på hva de skal kjøpe så er et større akebrett definitivt på ønskelista ;) 




 

3

De små øyeblikkene

  • Publisert 07.11.2016 klokka 09:28
  • Kategori: Tvillingene

Noen øyeblikk kan ikke beskrives med ord. De må føles og oppleves. Som i dag da jeg skulle legge tvillingene til deres første lur. Klokken var 0800 og vi hadde allerede vært oppe i 2 timer. Å starte dagen så tidlig har blitt en vanesak som jeg ikke orker å irritere meg over lenger. De orker max å være oppe 2 timer på morgenkvisten før de må hvile litt, og i dag var intet unntak. Jeg la de ved siden av hverandre i dobbeltsengen, men oppdaget at det bare var en smokk der, så jeg gikk ut på badet for å hente en til. Da jeg kom inn på soverommet igjen lå de helt inntil hverandre og slumret. Kasper hadde så og si sovnet, og Rakel lå bare og nøt varmen og tryggheten fra tvillingbroren. Jeg lirket smokken inn i munnen på Rakel og hun sovnet momentant. 

Det er så ubeskrivelig vakkert å se barna sine på denne måten. Så trygge. Så varme. Så tilfreds. Og disse øyeblikkene er jeg så heldig og få mange av. Jeg vet ikke om andre kan forstå. Jeg vet i alle fall at jeg selv ikke forsto før jeg fikk tvillinger selv. Det er mye jobb og rutiner med tvillinger. Dagene går så fort at jeg så vidt rekker å trekke pusten, og når kvelden kommer og ungene er i seng er jeg helt ferdig. Det er som å slippe ut luften på en ballong. Også kommer natten som ofte er preget av uro og utallige oppvåkninger. Noen dager må jeg ta meg sammen for å i det hele tatt klare å gjennomføre. Sånne dager er det bare sjokolade, kaffe og en ting til som holder meg gående, og det er øyeblikk som dette. Øyeblikk som setter spor i meg og definerer meg som mor. Øyeblikk jeg aldri vil glemme og for alltid vil holde kjært. Øyeblikkene som visker vekk den dårlige natten, de grinete ungene og de mange bæsjebleiene. Øyeblikkene som gjør det hele verdt det. For det er verdt det! <3


Tenk å være så heldig å være født med en bestevenn <3
 

0

Ammeluggen

  • Publisert 06.11.2016 klokka 19:51
  • Kategori: Familieliv

Ja, du leste riktig! Ammeluggen! Det er et begrep jeg aldri hadde hørt før jeg ble mamma for twinsa. Jeg har ikke en gang tenkt tanken.

Men en ting har jeg registrert og det er at håravfallet har vært bemerkelsesverdig høyt, i mot hva det var da jeg fikk enlingene. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. I ammehjelpen sier de at det ikke har med amming og gjøre. Når man er gravid er kroppen på høygir og i sparemodus. Dette gjør at man ikke mister så mye hår som man gjør til vanlig. Når man har født er kroppen fortsatt i den samme modusen, men etter en stund begynner den å gi slipp og da skal alt det håret som man ikke mistet under graviditeten av. Mange tror at det er ammingen sin skyld, men det er altså bare en gammel myte. Jeg har snakket med mødre som ikke ammer og de sier at de røyter minst like mye som meg. Ikke at jeg skjønner hvordan det er mulig...

Sluket blir tett, jeg overdriver ikke, hver eneste gang jeg dusjer. Det har vært så ille at jeg har sittet og grått når jeg har børstet håret. Jeg blir jo redd for at jeg kommer til å bli fullstendig skallet! 

Men så en dag kom jeg over et bilde på en av tremingruppene jeg er medlem av. Bildet var av en dame med særdeles kort lugg og var merket med teksten "Sjekk den ammeluggen a'!" Fler delte bilder av både korte lugger og viker i kommentarfeltet, og jeg må ærlig innrømme at jeg syntes litt synd på et par av de. Men gikk jeg og sjekket min egen hårmanke? Nei da! Jeg husket ikke på det før jeg sto i gangen her en dag. Jeg hadde akkurat kommet inn døra. Jeg hadde vært på butikken og siden det begynner å bli litt kaldt her oppe hadde jeg på både lue og skjerf. I det jeg tar av meg skoene kaster jeg et raskt blikk på meg selv i speilet og skvatt til. Hva i hule heiteste var det jeg så? Og sånn hadde jeg gått på butikken til alles beskuelse? noe så pinlig! Ja, det stemmer det! Der var den! Den fryktede ammeluggen!


Jokes on me!

2

Bananlapper og søndagsmys

  • Publisert 06.11.2016 klokka 10:41
  • Kategori: Barnemat

Endelig er vinteren her! Jeg elsker å stå opp på morgninger som dette, når snøen har lagt si hvite kappe over skog og fjell. Da er det så koselig å tenne noen stearinlys og se ut på det vinterkledde landskapet. Snøen er vel bortimot det eneste jeg savnet skikkelig det året vi bodde i byen. Der er det stort sett bare slaps og søle og det er ikke ordentlig vinter for meg! 

I går kom vinteren for fullt, så i dag er planen å ta med tvillingene ut og utforske litt. Vi har kost oss med en lang og deilig frokost og nå sover de sin 2. lur for dagen. 

I dag lagde vi bananlapper til frokost. Det er noe vi begynte med etter å ha vært på besøk hos en annen tvillingmamma for en tid tilbake. Tvillingene elsket det, men så avtok interessen litt. I går så jeg en post inne på en babymatgruppe jeg er medlem i på Facebook, hvor noen spurte etter oppskrift på nettopp bananlapper. Det kom noen svar der, så det var egentlig bare tilfeldig at det ble akkurat denne oppskriften, men de var utrolig gode og tvillingene gaflet i seg som om de aldri skulle ha sett mat før! Så da deler jeg like gjerne den enkle og gode oppskriften med dere! Mine to er 9 måneder nå og har fått lapper siden de var 7 måneder :)

Bananlapper med havregryn

Ingredienser:

  • 3-4 bananer
  • 3 egg
  • ca 80 gram havregryn

Mos bananene med gaffel eller liknende. Bland i egg og havregryn og la hvile i 10-20 minutter. Stek i tørr stekepanne på middels/svak varme. Snu når røren begynner å boble på oversiden. Jeg hadde bare store havregryn i kjøkkenskuffen så jeg kjørte de noen sekunder i stavmikseren. Da blir det litt enklere å tygge for de små, tannløse munnene.

Enklere enn det blir det ikke :) Meld dere gjerne inn i gruppen "Inspirasjon til babymat" for flere gode ideer.

God søndag så lenge <3

2

Men hun sover jo ikke!

  • Publisert 05.11.2016 klokka 20:27
  • Kategori: Tvillingene

Nei, hun gjør ikke det! Hun sover aldri! Sånn føles det i alle fall noen dager, og i dag er en sånn dag.

Vi har slitt litt med søvnen til tvillingene. Jeg vet man verken skal eller kan sammenlikne barn, men jeg tror det nesten er uunngåelig å gjøre det allikevel. De to største her har sovet godt både på dagtid og på natten fra de var veldig små. Jeg var ikke så naiv at jeg trodde at tvillingene nødvendigvis skulle gjøre det samme, men sånn som det har vært, og da spesielt med Rakel, hadde jeg på ingen måte forberedt meg på.

Vi var tidlig ute med kveldsrutiner. Tvillingene var ikke mer enn 6 uker da vi begynte å legge de til fast tid og ha de samme ritualene hver kveld. Og dette funket en god stund. Da de var 6 måneder begynte de å spise mer og mer på natten. Det var så heftig at på det verste var jeg oppe og ammet en av de hver time mellom 2400 og 0600. På den tiden pendlet Petter så jeg var alene om dette  i tillegg. Det var uholdbart og vi ble enige om å forsøke en avvendingsrunde. Petter sov inne på babyrommet sammen med tvillingene og tok de hele natten. Han tok de ikke opp, men strøk på de og hvisket at pappa var der. En god stund virket det som om det fungerte slik det skulle. Tvillingene sov i egen seng fra vi la de 1730 til 0600. Så spiste de også sovnet de igjen til 0800. So far, so good. Men så ble Rakel syk. Hun fikk skyhøy feber, og med det mener jeg virkelig skyhøy! Over 40, og det eneste hun orket å ta til seg var brystet. Så for å være sikker på at hun fikk i seg nok væske og næring ammet jeg henne på natten også. Hun hadde feber i 3 dager også var det plutselig over. Men da hadde den lille frøkna allerede rukket å bli vandt til å sove inntil mammaen sin. Hun ba ikke om melk på natten, men hun nektet å sove i egen seng. Nå er det sikkert mange som tenker at det er jo bare å vende henne av med det igjen, men det er ikke bare-bare å vende en viljesterk 8 måneder gammel baby av med det. Tro meg. Vi prøvde! Vi har prøvd i 4 uker nå, uten hell. Vi har ikke tatt henne opp, men Rakel er ikke en sånn baby som våkner og sovner igjen av seg selv. Hun skriker til krystallglassene i vitrineskapet fyker veggimellom hvis hun ikke får kos og smokk ganske umiddelbart etter oppvåkning. I tillegg har vi Kasper å ta hensyn til, som sover på samme rom som skrikerungen. Han sover igjennom det meste og har heldigvis arvet sin fars sovehjerte, men blir det for ille våkner han også selvfølgelig og da her vi det gående. Så det er til alles beste at vi kommer oss inn til henne og får stoppet oppvåkningen så fort som over hodet mulig. Det er bare det at når hun våkner i gjennomsnitt en gang i timen for smokk, da er det ikke mye igjen av mor og far når klokken er 0600 på morgningen og to blidfiser står og hopper glade i senga, klare for å ta fatt på en ny dag med lek og underholdning.

Dagsovingen er også helt bånn i bøtta. Rakel sover max 45 minutter av gangen, og da er vi heldige! Stort sett sover hun 20-30 minutter før hun ligger der som et tent lys og stråler. Og det har vært greit, siden hun har sovet sånn passe bra på natten, men nå gjør hun jo ikke det lenger heller! ÅÅÅ!!! Jeg kjenner jeg blir så frustrert og maktesløs over det hele! Petter skal på jobb så han må få sove, men jeg henger ikke sammen lenger og trenger også å sove for å fungere som mor! Så nå har vi gått tilbake til samsoving igjen. Vi legger de i sine senger på kvelden og der ligger de til litt ut på natten. Når de begynner å tulle på natten tar jeg med meg Kasper inn i vår seng og Petter legger seg på madrass på gulvet inne sammen med Rakel. På den måten får vi i alle fall litt søvn! Jeg vet! Det er å gjøre oss selv en bjørnetjeneste osv, men hva i svarte skal man gjøre da? Hun sover jo ikke på noe annet vis! 

Ja, ja... Det går seg vel til. Enkelte dager er bare til å spy av og i dag har vært en sånn dag!


Heldigvis for henne er hun godt over gjennomsnittet søt, ellers hadde det vært rett ut med denne her ;)
 

12

Hot mamas, veien til å bli den perfekte mor

  • Publisert 04.11.2016 klokka 23:57
  • Kategori: Familieliv


Da jeg var gravid med eldstemann leste jeg en hel del bøker. Jeg skulle virkelig forberede meg på å bli mor. Bli en perfekt mor. En som gjorde alt det beste for gutten i magen. Han skulle fullammes i 6 måneder. Vi skulle ikke bruke våtservietter på den sarte babyhuden hans. Han skulle kun få hjemmelaget mat nå den tid kom. Han skulle på både babysang og babysvømming. Han skulle ikke utsettes for unødvendig stimuli, men lære seg å sovne av seg selv. Han skulle sove minst en lengre økt i vognen sin i løpet av dagen. Vi skiftet vaskemiddel for å skåne huden hans. Han skulle ha alle de beste forutsetningene her i livet og det startet med meg! Og hva med meg? Jo, jeg skulle bli en sånn perfekt mor. Jeg skulle bake hjemmebakt brød. Jeg skulle lage all mat fra bunnen av. Jeg skulle gi meg fullstendig hen til dette lille barnet, men samtidig var det viktig å bevare både parforholdet og seg selv opp i det hele. Jeg skulle aldri se sliten ut. Jeg skulle fortsette å treffe venner. Jeg skulle starte hver dag med en dusj og alltid få tid til å stelle meg slik at jeg så bra ut når mannen kom hjem fra jobb. Det kunne jeg bare gjøre mens lillegutt sov, leste jeg i en bok ved navn "Hot mamas". Gjorde jeg alt dette så ville livet til den lille babyen i magen bli helt perfekt. Perfekt liv, perfekt familie. Perfekt, perfekt, PERFEKT!

Men sånn ble det ikke. Jeg fullammet han i 6 måneder. Det gjorde jeg. Og jeg ammet han til han var over et år. Nattammingen slumret jeg meg igjennom. Alt i tråd med de nasjonale retningslinjene som var på den tiden, og vi begynte med å vaske han med kluter. Etter noen korte uker ble første pakke med våtservietter kjøpt inn. Vi skulle ikke bruke det så ofte. Bare når vi var ute på noe. Det endte opp med at de ble tatt i bruk hver dag. Uten unntak. Hjemmelaget mat begynte jeg med og sluttet med samme uke. Ungen satt å brakk seg i stolen og grein av den litt for tynne, ekle gulrotmosen til mor. Nei, det gadd jeg ikke sitte og se på. Det ble til at vi kjøpte middagsglass fra "Småfolk" og gutten spiste og kost seg ved middagsbordet. Babysang og babysvømming var vi med på, og det er jeg glad for. Han husker ikke dette, men han koste seg på begge deler og sett bort i fra badedrakt vs mammakropp problematikken koste jeg meg med han i bassenget. Han var en enkel baby og elsket å sove i vognen sin. Det var ikke noe jeg lærte han til. Han bare likte det og fant fort roen i den, så det kan jeg ikke ta kreditten for. Vi greide å styre unna den unødvendige stimulien med byssing, bæring, vibrerende vippestoler med mer, men det kan jeg heller ikke ta kreditten for. Det hadde seg slik at det som sagt var en enkel gutt som ikke krevde så mye. Han gjorde jobben enkel for den nybakte moren.

Nå er det snart 10 år siden jeg var så heldig og få lov til å bli mamma for første gang, og på de 10 årene har jeg fått tre herlige barn til. Den hadde jeg ikke sett komme, men sånn ble det altså. Og det er jeg evig takknemlig for. Selv om jeg følte meg som en gammel traver da jeg ble gravid med tvillingene, dukket det opp uante mengder med bekymringer og usikkerhet. Både gjennom svangerskapet og i tiden etter. Å bli mamma er ikke noe man blir utlært i, heldigvis! Men en ting jeg har lært meg i løpet av de siste 10 årene er at det å være "perfekt" ikke nødvendigvis er det beste for barna. Vi legger ofte et så unaturlig høyt forventningspress på oss selv at vi på forhånd dømmer oss selv til å mislykkes. Heldigvis er det ikke våre forventninger til oss selv som er målestokk for om vi er gode mødre eller ei, for da hadde det vært mange elendige foreldre der ute! 

Du er en god mor selv om du kjøper ferdigmat til babyen din. De glassene er fulle av akkurat det barnet ditt trenger for å vokse seg stor og sterk, og det er mer enn bra nok! Du er en god mor selv om du bruker våtservietter på babyen din. Tåler de det, så tåler de det, og hadde den ikke gjort det er jeg sikker på at du hadde sluttet med det på dagen. Går du i joggebukse og en svett hettegenser dagen lang og rekker så vidt å dusje en gang i uka, sier du? Gjett hva? Barnet ditt bryr seg ikke en døyt om det! Det er bare glad for at mamma er der og smiler og er fornøyd. Rekker du ikke å være med på babysang, svømming og alle barseltreff i en hektisk hverdag? Det går helt fint! Barnet ditt kommer til å bli et sosialt vesen og like å både synge og bade allikevel!

Om ti år er det ingen som kommer til å spørre deg om hva du ikke gjorde med babyen din. De kommer til å høre på dine erfaringer og refleksjoner rundt det du har gjort. De kommer ikke til å klandre deg for at du valgte tåteflaske fremfor amming eller ferdigmat fremfor hjemmelaget. Det har simpelthen ingenting å si så lenge du gjorde det beste du kunne med de forutsetningene du hadde! Og det tror jeg de fleste foreldre gjør!

Så til forfatteren av boken "Hot Mamas" som jeg leste fra perm til perm før jeg ble mamma for første gang: Takk, men nei takk! Denne boka hadde jeg heller brukt som dopapir i nødens stund i dag, hadde det ikke vært for det stive papiret den er skrevet i.    

6

Relansering og giveaway!

  • Publisert 04.11.2016 klokka 10:57
  • Kategori: Blogg



 

Hei bloggverden!

Den siste tiden har gått så fort at jeg nesten ikke har rukket å tenke meg om. Vi har flyttet fra by til bygd og forsøker fortsatt å komme oss skikkelig inn i hus. Håpet og målet er å komme ordentlig på plass i løpet av den neste måneden slik at vi kan feire jul med god samvittighet.

Petter har pendlet fra byen og vært borte fra mandag til fredag hver uke, så jeg har vært gressenke store deler av tiden vår her oppe. Det er ingen overdrivelse når jeg sier at det har vært belastende på alle mulige måter. Det har vel i bunn og grunn fått oss til å innse hvor avhengig vi er av hverandre for å få dette til å gå rundt. Petter trodde lenge at han aldri kom til å finne jobb her oppe, mye på grunn av en liten kommentar jeg kom med da vi var i planleggingsfasen av flyttingen. Jeg sa noe sånt som at man ikke kunne være kresen når det kom til jobbing her oppe, og at man fikk ta det man fikk. Jeg tenkte ikke mer over det, men det gikk veldig inn på Petter og gjorde han veldig demotivert i forhold til å søke jobb. Men så gjorde han det allikevel og plutselig fikk han drømmejobben sin! En stilling han har jobbet mot i en årrekke og som han bare har kunnet drømme om i byen. Så nå er han endelig hjemme igjen og gjett om vi er glade for det! :D

Jeg har vært frem og tilbake på om jeg skal ta opp igjen bloggingen. Spesielt med tanke på hvor vi bor nå. Passer det seg med en blogg om hverdagen her oppe? Hvordan vil lokalsamfunnet ta meg i mot som blogger? Jeg ønsker ikke å bli og har ingen forestillinger om å bli en storblogger, men jeg tror allikevel jeg har noe å komme med. Spesielt til alle tvillingmødre der ute. for å være tvillingforeldre er noe helt annet! Det er noe spesielt og eget ved det, og ofte føler man seg litt alene. Det er trist å tenke på at det sitter tvillingmødre rundt omkring i landet og føler at de har gått seg vill i sin nye tvillingtilværelse. Kanskje jeg kan være til hjelp! For som Jokke sier; du ække aleine, vi er mange som har det sånn!

Så, i forindelse med relanseringen av "Treplussto" tenkte jeg det hadde vært hyggelig med en liten giveaway! Som mange av dere vet har jeg en forkjærlighet for DIY-prosjekter, og noe jeg har laget en del av den siste tiden er smokkelenker! Kanskje det kommer et lite DIY-innelgg om dette ved en senere anledning, men nå tenkte jeg at jeg skulle lage en til to av mine lesere! Jeg lager nøkkelringlenke til de med eldre barn. For å bli med i trekningen legger du bare igjen en liten kommentar i kommentarfeltet under. Du må ikke like eller dele siden for å bli med i trekningen, men det er selvsagt hyggelig om du gjør det. Det er viktig at du legger ved mailen din så jeg får tak i deg hvis du er blant en av vinnerne. Har du tvillinger får du selvsagt til begge to ;)

Vinnerne trekker jeg mandag 7. november. Good luck <3


Her er mine herligheter med sine smokkelenker :)
 

  

1

Tvillingsvangerskapets utvikling

  • Publisert 21.06.2016 klokka 22:02
  • Kategori: Gravid

Jeg var flink til å ta bilder av magen gjennom svangerskapet. Det var et mas mens jeg holdt på med det, men nå er jeg veldig glad for at jeg tok meg bryet. Tenk at en mage kan vokse seg så totalt ut av proposjoner! Tenk at kroppene våre tåler det! Kvinnekroppen er rett og slett fantastisk! En annen tvillingmor fortalte meg  at hun på sitt største var 120 cm rundt magen, og hun er rett under 160 høy! Det vil si at hun bokstavelig talt nesten var like bred som hun er høy! Det er helt utrolig og fantastisk at kroppene våre er skapt til dette! Det er så fascinerende at jeg ikke har ord for det.

Her får dere min mages utvikling gjennom svangerskapet i bilder. Jeg gikk opp nesten 30 kg og var diger på slutten! Allikevel var det ikke så mye mer enn magen og MASSE vann som var årsaken til den kraftige vektøkningen. Jeg har gått opp over 20 kg hver gang jeg har vært gravid, så jordmoren advarte meg tidlig om at jeg antageligvis ville gjøre det samme nå, og vel så det. Det var forresten noe jeg ikke var helt forberedt på. Den dårlige formen jeg var i på slutten! Alt var et mas og strev! Hvis ikke Petter tok på meg sokker og bukse før han gikk på jobb på morgningen gikk jeg i morgenkåpe den dagen. Det var fysisk umulig å få på seg noe som helst på underkroppen etter uke 32. Ikke en gang gravidbuksene i størrelse HEST passet på slutten. Det var grusomt! Også ble jeg andpusten av bare å rulle meg rundt i senga! Og føttene... Ikke la meg begynne på de en gang! De så ut som to hobbitføtter på avveie. Små og lubne med litt ujevn hårvekst grunnet mangel på energi til å i det hele tatt forsøke å shave de den siste tiden. Legger ved et bilde så dere skjønner hva jeg mener. Og bare sånn at det er sagt så har jeg vanligvis ankler og tær som ikke ser ut som små trestubber! Da vi kom hjem fra sykehuset hadde jeg gått ned nesten 16 kilo allerede, så det var mye vann ja! Tilbrakte en hel dag i sengen med føttene opp i været. Lå bare og beundret dem. "Se så slanke de er!" sa jeg til Petter. "Jah... Nesten som modellbein" svarte han tørt tilbake. Ordentlig herlig, han der :)     

Av og til savner jeg den store, varme magen. Men så kommer jeg på alt dette, også er det en saga blott. Gudskjelov at denne kroppen aldri skal bære frem flere barn! Men jeg er utrolig stolt over hva denne kroppen min har klart! Den har produsert 4 velskapte, nydelig barn. Uten noe som helst form for komplikasjoner. Den har virkelig gjort jobben sin, og mere til! Den er sånn sett helt perfekt, selv om jeg ikke alltid er enig i det når jeg står foran baderomsspeilet. Det er forresten ikke helt sant at det bare var mage og vann som gjorde at jeg gikk opp så mye i vekt. Da hadde det ikke stått igjen 5 usle kilo til matchvekt etter 4,5 måneder. Men det går seg nok helst til. Mammakroppen 2016 FTW ;)




Ikke alle ukene er representert her, men det sier allikevel noe om magens utvikling. Tenk her inne lå dere, Kasper og Rakel! <3

Selv ikke katta vet riktig hvordan hun skal angripe disse her...

Bloggmagebilde dagen før fødselen :)


       

0

Gullkorn på en solfylt dag

På lørdag hadde vi en av de beste dagene vi har hatt på lenge! Dagen startet med at jeg fikk lov til å sove så lenge jeg ville. Petter tok med seg en av tvillingene og jeg hadde en nede hos meg. Det var så utrolig deilig! Klokken var nærmere 1030 når jeg og Kaspergutt tittet frem fra vår mørke hule. Da var det bare rett og rimelig at far skulle få gjøre det samme, så jeg kledde på tvillingene og to storesøsken og trasket en tur bort på Bekkestua. Det tar rundt 20 minutter når jeg har med meg en fire og en femåring.

Der kjøpte vi oss lunsj og fikk spandert på oss is av en hyggelig familie til et barn fra Selmas barnehage. Det ble ennå en is, for ungene oppførte seg så eksemplarisk og da må man belønnes!

Timene bare fløy! Tvillingene var i svært godt humør og ungene koste seg på lekeplassen. Det var ganske mange barn der men allikevel greide Leander og Selma og kapre et av lekeapparatene. På få minutter var det gule skliehuset omgjort til et slott og Leander løp rundt med superkrefter i solbrillene sine og Selma sto triumferende på toppen av huset og skrek utover lekeplassen:

"Dette er mitt slott! Og alt dere ser rundt dere er mitt Frankrike!" 

Det var ikke bare jeg som dro på smilebåndet da! Ikke så greit å vite forskjellen på kongerike og Frankrike :D 



 

0

DIY med barna: Evigvarende blomsterkrans til små prinsesser

  • Publisert 19.06.2016 klokka 20:59
  • Kategori: DIY



 

Nå er det sommer og ute er blomstringen i full gang. Jeg elsker å binde blomsterkranser med femåringen min, men litt kjedelig er det å komme ut dagen etter bare for å finne en halvdvask krans på verandaen.

Vi har begynt å lage våre egne "blomsterkranser" av strikk og tøyblomster fra Nille. Det blir superfine hårbånd og du kan lage de så de matcher forskjellige antrekk. Og det beste av alt er at de små kan være med og lage de og selv bestemme kombinasjonen av blomster. Selma elsker og sitte og pusle med disse båndene. Vi har sikkert laget 20 stykker av de, og det blir sikkert 20 til før sommeren er over.  

Blomsterhårbånd

Til dette prosjektet trenger du følgende:

  • Strikk i metervis (fås kjøpt på div. sy- og hobbybutikker)
  • Tøyblomster (Vi bruker de fra Nille)
  • Limpistol
  • Saks



1. Begynn med å måle til riktig lengde på strikken. Klikk den og bruk limpistolen til å lime endene sammen slik at du får et bånd. 

2. Velg så ut hvilke blomster du vil bruke i båndet ditt. Legg de gjerne opp på rekke slik at du ser sånn ca hvordan det vil se ut når det blir ferdig. Nå kan du også bestemme deg for hvor langt mellomrom du vil ha mellom blomstene. Bare husk på og ikke lim de alt for tett slik at strikken mister sin funksjon.

3. Klipp av overflødig plast bak blomstene slik at baksiden som du skal lime på blir så flat som mulig. Men ikke ta for mye da dette vil føre til at blomstene går i oppløsning.

4. Bruk limpistolen til å lime på blomstene. Hvis barna er veldig små må du hjelpe de med dette. Limpistoler kan bli veldig varme. Min er gammel og slitt og har sett bedre dager. Den blir ikke så varm at du får noen skade om du skulle komme bort i den, men nyere pistoler vil nok bli ganske varme.

Nå kan den lille blomsterprinsessen teste ut sitt nye hårbånd! :)

Du kan variere hårbåndene og bruke den pynten du vil. Kanskje har du noen fine perler eller liknende som også kan få nytt liv i håret til veslemor :) Fortsatt god søndag, alle sammen!





 

 

0

En tvillingmammahverdag

  • Publisert 18.06.2016 klokka 23:02
  • Kategori: Tvillingene

                                                                                               


Som sagt og lovet så skal jeg besvare eller lage innlegg etter deres ønsker. Ikke mange, faktisk ingen, hahaha, stilte noen spørsmål eller tipset om emner i kommentarfeltet, men mange henvendte seg til meg på Facebook. Jeg velger å svare på Lines spørsmål først, for dette er faktisk noe jeg hadde tenkt til å skrive litt om uansett.

Line spør:

Hvordan er livet som tvillingmamma i forhold til hva du hadde sett for deg? Noe som er lettere enn forventet? Og hva er vanskeligere enn forventet? 

Da jeg gikk gravid så jeg for meg den typiske tilstanden og følelsen av lykkerus man gjerne både har forventninger til og opplever som nybakt mor. Jeg så for meg at jeg skulle få et hav av tid til alt mulig, egentlig. Jeg skulle blogge. Jeg skulle være sosial. Vi skulle gå tur hver dag og vi skulle pusle med vårt. Den siste delen av svangerskapet brukte jeg på å ligge i sengen og føle meg som en hval og håpe og be om at de snart kom ut. For da! Da skulle alt bli perfekt!

Sånn ble det ikke riktig... Jeg hadde en kjempe tøff start på livet som tvillingmamma. Jeg grudde meg til hver eneste dag og orket verken å spise, sove eller dusje. Ikke tror jeg at jeg hadde hatt tid til noen av delene om jeg så hadde ønsket det heller! Det var så intenst. Så endeløst. Det var alltid en som krevde meg for ett eller annet, og det tok nesten knekken på meg. Ofte satt jeg bare å gråt sammen med de små. Da begges bleier var tørre, begge hadde fått mat og begge lå på brystet mitt for å få kos og nærhet og de fortsatt gråt, da gråt mor også. Man blir så fryktelig hjelpesløs med sånne små i huset. Og huset... La oss ikke begynne på det en gang! Det så alltid ut som et bomba.... Ja, du vet. Det var klesvask og oppvask over alt. Hybelkaninene satt i hjørnene og leste ukeblader mens støvsugeren var permittert på ubestemt tid. Jeg orket rett og slett ikke. Til mitt forsvar hadde jeg ikke tid heller. Dere som "bare" har et barn kan aldri forstå hvor krevende det er med flere på en gang. Dere kan godt prøve og si at dere gjør det. En baby til, liksom. Er det så vanskelig da? Det som er er at når du bare har en baby, som jo kan være overveldende nok, har du alltid litt tid. Du får hentet deg inn igjen. Den babyen sover jo noe, og i de stundene har du pause. Når du har to der i mot har du aldri pause. Du har aldri helt fri. Og skulle de begge, mot all formodning, sove samtidig en sjelden gang, så klarer du ikke å slappe ordentlig av da heller. For du vet... Snart går alarmen. Snart skal du i ilden igjen. Snart bryter helvete og 3. verdenskrig ut samtidig, nok en gang. Det er bare å stålsette seg! Og sånn går alle dager. Jeg var ikke lenger et menneske. I beste fall var jeg en skygge av meg selv. Jeg var omgjort til en mammamaskin. Og jeg var alt annet enn i lykkerus.

Men så var det noe som skjedde. Noe fantastisk som jeg ikke riktig vet hvordan jeg skal forklare! Vi var på seksukerskontroll med tvillingene. Der skulle de få vaksine mot rota-viruset. Vi snakket litt med helsesøster og ble enige med henne om å begynne å gi en flaske med morsmelkerstatning på kvelden og prøve og lage noen leggerutiner. Vi skulle i første omgang prøve å legge tvillingene før vi selv la oss. Bare det virket ganske fjernt for meg. Kvelden kom og tvillingene var i seng sånn i 2300 tiden. De første kveldene gikk jeg i skytteltrafikk mellom stua og soverommet. Men plutselig sov de opptil 2 timer uten at de trengte meg. Så forsøv jeg gradvis leggingen med en halvtime hver 3.-4. dag. Og plutselig la de seg klokken 1900! Og ikke bare la de seg! De sov! De sov til alt mellom 0000 og 0200 før de fikk mat igjen. Halleluja! Jeg hadde fått kvelden tilbake! Og det bare i løpet av noen korte uker. Nå legger de seg 1730 og sovner rundt 1800. Da er det natta for de og da sover de til ca 0200 før de får litt mat og sover videre til alt mellom 04-06. Våkner de så sent som 0600 skal de gjerne være våkne og snakke litt sammen en times tid før de på nytt sovner og sover til ca 0900. Det var vendepunktet for meg! Petter har spøkt med at det ikke var vaksine de fikk på seksukerskontrollen. Det var sjelen de sprøytet inn i dem. Og det føles faktisk litt sånn også...

Jeg hadde aldri trodd at vi skulle få til så gode rutiner så tidlig. Og med de gode rutinene kom også Siv tilbake. Gradvis ble jeg meg selv igjen. Med rutinene fikk jeg også to mye blidere babyer på kjøpet. Og så var ikke hverdagen bare et slit lenger. Nå, endelig, har jeg funnet lykkerusen. Ikke er den verken evig eller konstant, men jeg opplever den i korte sekunder flere ganger hver dag. Som da de smiler og hviner av glede bare fordi de ser meg. Samme hvor sliten jeg er. Samme hvor lenge det er siden sist jeg dusjet eller om jeg har på de samme joggebuksene for 5. dag på rad. De er like glade, bare fordi jeg er der. Det er den beste følelsen i verden. Ofte tenker jeg på et ordtak jeg snappet opp for mange år siden.

I verden er du bare noen. Men for noen er du hele verden!

Husk på det når det står på som verst, kjære medtvillingmødre. Og selv om det ikke virker sånn; det blir bedre! <3

Så for å svare sånn helt konkret på spørsmålene jeg fikk: Det var mer jobb enn kos i starten, det hadde jeg ikke sett for meg. Det var lettere å lage rutiner for dem enn hva jeg hadde trodd. Og rutinene var redningen for oss! Det er mye som har vært vanskelig. Det vanskeligste i starten var å dele seg mellom de to små. Når en hylte etter kos men den andre hadde en bleie som måtte skiftes. Det var uutholdelig. Ingen liker å høre babyen sin gråte, men tvillingmødre er i større grad nødt til det enn andre, og det slet litt på meg. Nå, etter 4 måneder, er egentlig alt mye enklere enn forventet! Vi er sosiale.Vi går turer. Nå er alt slik jeg drømte at det skulle bli, og vel så det. Men jeg kan ikke få sagt det mange nok ganger: Rutiner, rutiner, rutiner! Spør du meg er det avgjørende for vår eksistens som tvillingmødre!   

Håper dette ga deg litt svar, Line! Lykke til med siste etappen av svangerskapet. Snart blir du mamma! Den største og beste tittelen en kvinne kan få! <3


Ikke alt med de 6 første ukene var helt bånn i bøtta. Stunder som da jeg fant de som dette har satt spor i hjertet mitt og bare en annen tvillingmor kan forstå. Det er verdt alt slit i verden! <3 

 



 

 

2

Store endringer på privaten!

  • Publisert 17.06.2016 klokka 20:54
  • Kategori: Familieliv


 

Det har gått en stund siden siste innlegget nå. Det er ikke fordi jeg ikke vil blogge lenger, men tiden har rett og slett ikke stukket til. Det har også skjedd store endringer på privaten som jeg har trengt tid til å fordøye. Noe av det kommer jeg ikke til å snakke om av hensyn til andre, men jeg kan dele i alle fall en stor nyhet og det er at vi er på flyttefot! Ja, det stemmer! Vi flytter på landet igjen og gleder oss sånn passe til det. Det er ikke det at jeg har noe i mot å bo litt utenfor storbyen, men både jeg og Petter er vel i bunn og grunn bymennesker og hadde ikke helt sett for oss dette. Men nå har vi fem barn, hvorav to av de er helt nye i denne verden, og vi har et ansvar ovenfor dem til å gjøre det vi kan for at de skal ha det godt og trygt. Og når alle andre oppfører seg som barn så må noen av oss være voksene og ta de vanskelige avgjørelsene. Selv om man ikke nødvendigvis er 100% komfortable med de avgjørelsene. Men det blir nok bra dette også. Det viktigste er at vi er sammen og at barna har det bra, så kan resten egentlig seile sin egen sjø. Så fra august av blir vi Golinger. Tro det eller ei...

Lysten til å blogge har vært temmelig laber etter tvillingene ble født, men i det siste har jeg tenkt mer og mer på denne bloggen. Det var jo egentlig litt koselig å sette seg ned med den og en tekopp etter ungene var lagt for kvelden, og det var aldri meningen å slutte og blogge for godt. I går fikk jeg det siste dyttet som jeg trengte. Petter kom hjem fra sommerfest i barnehagen til Leander og der hadde han snakket med en mor som visste godt hvem jeg var. Hun hadde fulgt bloggen min og håpet jeg snart begynte å skrive igjen. Det var så utrolig koselig å få en sånn tilbakemelding! Akkurat det jeg trengte for å børste støvet av tastaturet igjen!

Men da lurer jeg på, kjære lesere. Hva er det dere vil at jeg skal skrive om? Hva er det dere lurer på og hvilke emner har dere lyst til at jeg skal ta opp? Moren fra barnehagen etterlyste et innlegg om leggerutiner. Det skal bli! Nå oppfordrer jeg dere alle til å skrive inn spørsmål i kommentarfeltet også skal jeg gjøre mitt beste for å svare og lage innlegg der etter.

Gleder meg til å høre fra dere og til å dele fra vår lille verden igjen! Legger ved et oppdatert bilde av mine fantastiske små som har rukket å bli hele 4 måneder gamle allerede! Hvor blir denne tiden av? :)


Sånne lår kan du ikke trene deg til! De er du født med :D <3
 

 

0

Jeg Paradiser. Paradiser du?


Det var vinteren 2012. Selma var rett over året og jeg skulle jobbe på en turisthytte i en måned mens faren hennes hadde pappaperm på samme sted. En slags kombinert ferie og utvidet arbeidsuke for hele familien. 

For å få mest mulig ut av oppholdet jobbet jeg for det meste på kveldene og hadde fri på dagtid til å tilbringe sammen med familien. Dette resulterte i en del sene kvelder, og etter jobb hendte det titt og ofte at vi som hadde kveldsskift satt oppe og skravlet og så litt på TV på pauserommet før vi gikk og la oss. Det jobbet en ung mann der ved navn Sondre og Sondre så på Paradise Hotell. Jeg syntes det var så teit! Jeg hadde massevis av fordommer og fant absolutt null underholdningsverdi i å se på unge, fulle mennesker ha sex på TV. Men så ble dette en del av hverdagen. Etter endt vakt satt vi oss i sofaen på pauserommet og så på Paradise. I starten var det noe jeg gjorde for å være sosial mer enn noe annet, men gradvis ble jeg mer og mer opphengt i spillet. De morsomme deltakerene. Alle ordtakene de ikke greide å formulere på riktig måte. Hvilken språknerd er det vel som ikke kan humre godt av utsagn som: "Jeg synes det virker som det er litt mugler i osen, for å si det mildt"og "Jeg er sånn som kan mye fysisk, ja fysisk, ikke psykisk lissom". Det er jo hysterisk morsomt! 

Av alle sesongene jeg har sett med Paradise Hotel så er nok kanskje 2012 sesongen den mest minneverdige. Selvsagt fordi dette var den første hele sesongen jeg så, men også på grunn av hun som står igjen som min absolutte favorittdeltager gjennom tidene, nemlig Iselin Michelsen! Hun er jo bare så herlig! Som hun selv sier, hun er ikke den smarteste personen i skuffen, men hva gjør vel det? Underholdningsverdien er upåklagelig og du skal lete lenge før du finner en mer easy going dame enn dette. Det er Iselin som hevdet at hun var fysisk smart og at hun med det kommer lengre sosialt sett enn i matteboka, og at New York er hovedstaden i USA, hvorpå en av de andre deltagerene latterliggjorde henne og sa at det ikke er noen hovedstad i USA, bare forskjellige stater! Man kan si hva man vil om Paradise-Iselin, men de andre deltagerene hadde heller ikke dratt det lengste strået, for å si det sånn. Jeg døde litt da de sto og diskuterte Einstein, som de forøvrig bemerket at var "jævla smart". Hva var det han hadde funnet opp igjen? Var det ikke graviditeten da? Jeg lo så jeg holdt på å tisse på meg. Her er link til den fantastiske samtalen. http://dai.ly/xq3lab 

I fjor visste jeg godt hvem en av deltagerene var, så da ble det ennå mer artig å se på. Mathias kommer fra samme bygd som jeg bodde i på det tidspunktet og våre veier hadde krysset hverandre ved et par anledninger. Han gjorde en flott figur på TV-skjermen, heldigvis. I alle fall for moren hans som satt hjemme og så på!

2012 var altså året. Året da jeg mistet min Paradisejomfrudom, og for et forhold vi har hatt siden! Jeg klarer meg ikke uten! De første ukene det gikk på skjermen i år satt jeg benket foran TVén på soverommet og ammet to nyfødte babyer mens årets deltagere koste seg med feiluttalelser, fest, fyll, strippeshow, tørrjukking  konspirasjoner og hemningsløs sex i (nesten) beste sendetid på TV3.

I kveld er det duket for parseremoni på hotellet. Hvem må reise hjem og hvem får bli på det sagnomsuste hotellet? Er det noen som kommer til å bli sviktet i ryggen? Kanskje kong Carl skulle ønske han satt i noen andres sko i kveld? Kommer kveldens taper til å bære gnag eller går han ut med hodet hevet? Hvem vet... En ting er i alle fall sikkert! Klokken 2230 sitter jeg benket foran skjermen for enda en episode av favorittprogrammet mitt; Paradise Hotell!
 
Hvem heier du på i årets sesong?
 
Har du noen gullkorn fra Paradise friskt i minne? Skriv det i kommentarfeltet da vel! :)  
 


 
0

Skal man le eller skal man grine?

  • Publisert 24.04.2016 klokka 23:30
  • Kategori: Familieliv


Kanskje begge deler på en gang?

For en tid tilbake leste jeg et innlegg på Facebooksiden til en leketøyskjede. Det var en opphisset mor som skrev innlegget. Hun hadde nemlig vært i en av deres butikker, og der hadde hun til sin store fortvilelse sett at de solgte bunadsdukker. Altså slike dukker som brukes som modell for syersker som syr minibunader. Utstillingsdukker, med andre ord. Men det var ikke det faktum at disse utstillingsdukkene synes å ikke ha noen plass i en leketøysbutikk hun hisset seg opp over. Det var hvordan dukkene så ut! Det var barmfagre dukker med relativt smal midje (dette kjenner vi jo igjen fra en annen type politisk ukorrekte dukker) Men så var det resten av dukken. Den hadde brede skuldre, litt gode lår, musefletter og et barnslig ansikt. Om noe så reagerte jeg på at dukken så totalt misproposjonert ut. Den så litt rar ut der den sto, den er jeg med på. Men å hevde at dette er med på å lage kroppspress for de små jentene våre og det som verre er, det er å gå for langt, og det virker for meg mer hysterisk enn noe annet.

Så leser jeg en artikkel i svenske Fria Tider i dag om kvinnen som fikk IKEA til å ta vekk skiltet hvor det står at det er mer plass til mor, far og barn mellom bordene borte i familieavdelingen av stedets restaurant. Det var ikke riktig og det kunne være sårt for enkelte. Det er faktisk ikke alle familier som består av mamma, pappa og barn, sier kvinnen. Jeg skulle likt å sett IKEA lage et skilt for vår type familie; "Det er mer plass for mor, far, stemor, stefar, bonusbarn og felles barn borte i familieavdelingen" Eller hva med et skilt som tar med alle familietypene vi har i samfunnet? "Det er mer plass for mor, far, stemor, stefar, homofile foreldre, fosterforeldre, surrogatmor, adoptivforeldre, enslige foreldre, stebarn, barn, adoptivbarn og fosterbarn borte i familieavdelingen." Det blir litt for dumt eller hva?

Hva er det egentlig vi har kommet til? Hvem er disse kvinnene som har så lite å henge seg opp i at de føler det er på sin plass å i det hele tatt danne seg opp en mening om slike ting? Jeg for min del har så mange problemer i livet at jeg ikke har tid til å legge merke til det en gang! Skal man unngå alle situasjoner der den typiske kjernefamilien blir brukt som utgangspunkt? Ja, da får man i alle fall litt å henge fingrene i. Jeg er enig i at det skal tas hensyn, også til en viss grad i det offentlige, til at det er mange typer familier i dagens samfunn. Men jeg mener også av hele mitt hjerte at det skal jeg da greie å lære barna mine selv! Det er min plikt og min oppgave som forelder å lære de dette. Ikke en stakkars leketøykjede og jeg forventer i alle fall ikke noe hjelp fra en av verdens største varehus. Ikke vil jeg ha hjelp til oppdragelsen av barna mine fra de heller. Jeg hadde der i mot satt veldig stor pris på et hyggelig skilt med anvisning om hvor det var mer plass til vår lille, store familie på 7! Og hva kroppspress angår er jeg av samme oppfatning der. Min datters største forbilde er Elsa fra filmen Frost. Hun elsker Elsa og vil gjøre alt hun gjør og se ut akkurat som henne. Jeg spurte henne en gang om hva som var så spesielt med Elsa og hvorfor hun vil likne på henne. Da svarte hun at det er fordi hun er så pen og kul. Jeg spant litt videre på det og sa at jeg synes det som gjør Elsa så spesiell er at hun er tøff og modig. Selv om hun var redd trosset hun frykten sin og reddet søsteren sin. Hun er modig som turte å gå sin egen vei, selv om mange mente at hun skulle gå en annen. Det gjør Elsa spesiell for meg, sa jeg. Hvis du spør henne nå i dag om hvorfor hun liker Elsa så godt så kommer hun fortsatt til å svare at hun er pen, for det er hun, men hun kommer også til å svare at hun er tøff. Hun kommer ikke til å svare at det er fordi hun har sykelig tynn midje og litt for seksualiserte hoftebevegelser. Det er det vi voksene ser, det. Barna ser ikke dette før vi eventuelt gjør de oppmerksomme på det...

Hovedansvaret for å lære barna våre om disse emnene ligger dessverre, som alt annet, på oss foreldre. Det er bare vi som kan lære barna våre om sunne kroppsidealer og ulike familiekulturer, og jeg tror dessverre det er sånn at det er de foreldrene som hisser seg opp over tilfeldige skilt og dukker som avler de mest usikre barna på disse områdene.

Det var kveldens lille hjertesukk. Ha en fortsatt fin kveld og natt, folkens :)


Sexy, eller hva? 
 

 

6

Jakten på de gode rutinene

  • Publisert 23.04.2016 klokka 23:47
  • Kategori: Tvillingene

                                                                           

I skrivende stund er klokken 2149. Klokken er altså før 10 på kvelden og det er helt stille i huset. Mor har kokt seg en tekopp og nyter stillheten. I underetasjen ligger fire fornøyde barn og sover sin søteste søvn. En på 5, en på 3 og to 10 uker gamle babyer har blitt sunget og lest for og er nå sendt videre fra denne verden og inn i drømmeland hvor de skal oppholde seg i minst 10 timer til.

De første 6 ukene med tvillingene i hus var et strev. Jeg hadde vel kanskje undervurdert hvor mye ekstra jobb det var med to babyen vs. en. En baby var jo lett som en lek. Bare kos og idyll. Med to babyer er saken imidlertid en annen. Det er selvsagt mye kos, uansett hvor mange babyer man får tildelt på en gang, men jeg følte egentlig at de første 6 ukene med tvillingene var mer jobb enn kos. Alltid en som trengte meg for ett eller annet. Alltid en som var sulten. Alltid en som trengte litt ekstra oppmerksomhet og kos. Alltid en som måtte skiftes på. På det verste tror jeg vi var opp i 35 bleier i døgnet! De 2 første ukene gikk det litt over en bleiepakke om dagen. Jeg følte at jeg ikke gjorde annet enn å bysse, amme og skifte. Og sånn kan man jo lett føle det med bare et spedbarn i hus. Men med to er det ikke lenger noe man bare føler. Det er realiteten. Man får liksom aldri hentet seg skikkelig inn. Samtidig og midt opp i det hele følte jeg et enormt press på å få disse babyene samkjørte. Det var jo ikke menneskelig slik vi holdt på! Sov de mot all formodning en sjelden gang på samme tid var det opp av sengen og kjenne etter hvilket vitale behov som skrek mest. Søvn, sult eller do? Jeg følte meg totalt nedkjørt og kunne ikke fatte og begripe hvordan jeg skulle komme meg gjennom et helt år med dette. "Ta vare på spedbarnstiden! Den er så dyrebar!" sier mange. "De blir så fort store!" Ja heldigvis blir de det, sier jeg til det!

Etter 6 uker med nattamming hvert 45. minutt og totalt kaos på dagtid var det tid for den berømte 6 ukerskontrollen. Tvillingene skulle få sin første vaksine. Det var egentlig det eneste jeg fokuserte på i forkant. Jeg hadde ikke forberedt meg på å få spørsmål om meg selv den dagen. Det er visst noe nytt de har begynt med og takk og lov for det! De har et skjema man skal fylle ut som går på mors psykiske tilstand. Helsesøster så på meg og spurte meg om jeg fikk hvilt meg litt i løpet av dagen. Om jeg sov godt når jeg først sovnet. Om jeg spiste ordentlig. Og plutselig brast jeg sammen i gråt. Nei, jeg sover ikke! Nei, jeg spiser ikke! Jeg orker ikke å spise og jeg har ikke tid til å sove! Alt er bare kaos og absolutt alt jeg gjør omhandler disse babyene! Jeg fortalte om hvor vanskelig jeg syntes alt var. Hvor utslitt jeg var og hvor psykisk sliten jeg var. Om hvordan en spiste mens den andre sov og omvendt, natt som dag, og om alt strevet med denne hersens samkjøringen. Også sa plutselig helsesøster: "Hvem er det som sier at babyene må samkjøres? Og hvorfor kan ikke disse små få en flaske av far i ny og ne slik at du får sove litt" Det ble vendepunktet for meg.

Jeg gikk inn på helsestasjonen den dagen med skyggelapper og mørke ringer rundt øynene. Jeg gikk ut derfra noen timer senere med fornyet selvtillit og øynene vid åpne. Nå skulle vi få dette til!

For meg var 6 uker en magisk grense. Fra gråt og elendighet til smil og en lykkelig tilværelse. Sånn det skal være å bli mor igjen. Jeg fikk gleden tilbake. Vi innførte leggerutiner. Jeg startet med kveldsstellet klokken 2200. Skiftet bleie, vasket dem litt og tok på pysj. Vi begynte å gi de en flaske med morsmelkerstatning i sengen i stedet for at jeg ammet dem. Det fungerte som bare det! Plutselig sov de fra ca 2300/2400 til 0400/0500! Så ammet jeg de og jammen sov de ikke til rundt 0800 også igjen til alt mellom 1000 og 1200. Det var en ny hverdag, både for liten og stor. Mor fikk endelig sove litt på nettene og de små virket også mer fornøyde og tilfreds i sine våkenperioder på dagtid.


Leggetid! :)

Jeg sluttet også å prøve å samkjøre de på dagtid. De fikk mat når de ytret behov for det og de fikk sove når de selv var trøtte. Dette har fungert veldig bra! Jeg er så glad for at vi sluttet med det stresset og heller begynte å sette hver og en av de i fokus. Det er jo faktisk to mennesker det er snakk om. To vidt forskjellige individer med totalt forskjellige behov. Akkurat slik som du og jeg har ulike behov har også babyer det. Tvillinger eller ei. Det er ikke naturlig for dem å bli behandlet helt likt, og jeg føler at jeg ble kjent med babyene mine på nytt etter jeg innså det. Nå vet jeg godt hvem de er. Jeg kjenner de og deres behov. Jeg vet for eksempel at Kasper gjerne kan ha en lang, sammenhengende soveøkt i løpet av dagen. Den kan vare fra alt mellom 2-4 timer. På den tiden er Rakel oppe flere ganger og vil ha litt trøst eller pupp eller skift. Og det er helt greit. Jeg er hellig overbevist om at dette var veien å gå, i alle fall for oss, for nå, 4 uker senere er de så og si samkjørte. De har samkjørt seg selv!

Leggingen på kvelden har også gått bedre og bedre. I starten ga vi dem flaske relativt sent, mens mor og far så på Paradise i sengen. Nå starter jeg med kveldsstellet senest klokken 2000 og da sover de tungt og godt før 2100. Målet er at de skal sove fra 1900. Jeg tar stellet en time før uke for uke og det har i alle fall fungert bra til nå. Det er vel lov å være litt stolt av seg selv når man har fred og ro før 2100 hver kveld med to babyer på 10 uker i hus vel? Jeg er uansett stolt og ikke minst: Jeg har fått kvelden tilbake! Endelig kan jeg sette meg ned og ta meg en kopp te med god samvittighet, uten å være redd for at en av de skal våkne. Jeg får tid til det meste nå, og jeg føler meg som et nytt menneske. Det har vært mange gode og fine stunder opp i det verste kaoset også, men nå er det ikke så store bølgedaler lenger. 

Endelig er jeg den mammaen jeg vil være! Endelig er det godt å være tvillingmamma! <3


Forsøk på en tekopp ute i sola...
 

6

Fødselshistorien

  • Publisert 23.04.2016 klokka 01:39
  • Kategori: Gravid

-Vi MÅ få støvsugd og vasket vaskerommet! skrek en stresset, høygravid hval av en kvinne der hun febrilsk slepte støvsugeren etter seg ned trappen. Med tunge, nesten mekaniske steg trampet hun ned i underetasjen. Lyden lød faretruende. Som en elefant på krigsstien. Herregud! At vi kunne være så uforsvarlige! Babyene kom om under et døgn og vaskerommet var ikke striglet! Det kunne faktisk hende disse babyene kreperte hvis det forbanna vaskerommet ikke ble tatt før vi kom hjem med de! At Petter bare kunne ligge der og se i taket! Det var helt uforståelig for den store, tunge tvillinggravide kvinnen som vaglet rundt i huset med støvsugeren på slep klokken 2300 den torsdags kvelden. Kvelden før den store dagen. Sannheten er vel at hun også burde ligget der og sett i taket. Hun burde ligget der, tett inntil mannen hun elsket og gledet seg. For om 8 timer skulle de bli foreldre. Om 8 timer skulle de endelig få treffe sine barn. Ikke deres første barn, men deres første felles barn. Om 8 timer skulle hun frigjøres fra all kvalme og ubehag. Hun skulle få kroppen sin tilbake. Om 8 timer skulle verden få en kraftig restart. Det skulle bli snudd opp ned og frem og tilbake, alt på samme tid. Alt i det sekundet som ventet dem 8 timer senere. 

Jeg sovnet ikke skikkelig den natten. Selv om alle hadde sagt at jeg burde legge meg tidlig. Være uthvilt. Opplagt til det som skulle skje. Jeg visste vel innerst inne at jeg burde sove, men kroppen fant ikke roen. Øynene ville ikke lukke seg. Det føltes som all verdens spenning var samlet opp på et sted og det var i min kropp. Jeg gruet meg og gledet meg på samme tid. Hvem var jeg egentlig under den store magen? Ville jeg noen gang bli den samme igjen? Ville "vi" noen gang bli det samme? Eller skulle vi nå bli redusert til denne skremmende og fryktinngytende tittelen "foreldre". Misforstå meg rett. Det er en berikelse og bli foreldre sammen, men det er ikke nok. Man må klare og være kjærester opp i det hele også hvis det skal fungere på lang sikt, noe mange har feilet på dessverre, meg selv inkludert. Dette lå jeg og tenkte på denne natten. Natt til 12. februar 2016. Natten før livet skulle starte på ny atter en gang.

Vekkeklokken ringte klokken 0430. Jeg hadde stilt den på det fordi jeg måtte rekke å tørketromle den enste buksa jeg hadde som fortsatt passet min godt over gjennomsnittet gravide kropp. Jeg sto opp, men lot Petter sove litt lenger. Jeg ville ha en liten time for meg selv før vi satte snuten mot hospitalet. Jeg kokte meg en god kopp te og la tøyet i tørketrommelen. Så satt jeg meg i kjøkkenvinduet og så morgningen bre seg ut over det lille nabolaget vårt. Den kalde februarsolen tittet frem fra noen søvnige skyer langt der borte og jeg satt og funderte på om dette muligens var siste gang jeg skulle sitte slik på en god stund. Det var ikke mye av det jeg engstet meg for før tvillingen kom som ble slik jeg forutså, men akkurat det hadde jeg rett i. Sånn skulle jeg ikke sitte på veldig, veldig lenge.

Vi var satt opp på oprasjonsplanen klokken 0630 og klokken 0600 sto jeg i speilet i stuen og tok det siste bildet av den store, fine og slitsomme magen min. Som et slags siste farvel til min egen livmor som også skulle få pensjonere seg denne dagen. Med tre svangerskap og fire velskapte barn på CVén klappet jeg den lett på dens imaginære skulder og takket for innsatsen.

Så bar det av sted til sykehuset. En stresset far og en spent og sliten mor. Hånd i hånd på vei inn gjennom dørene og opp heisen til føden på Bærum sykehus. Der ble vi møtt av en hyggelig jordmor som viste oss inn på et lite rom. Der fikk jeg utdelt seng og en av sykehusets lekre blå skjorter. Jeg fikk kateter for å ikke tisse på meg og veneflon til morfinen jeg skulle få som smertelindring etter operasjonen. Så ble vi trillet bort på operasjonsstua. Vi fikk hilse på alle som skulle være med oss og Petter fikk på seg frakk, munnbind og hårnett. Alt gikk så fort. Plutselig satt jeg der på sengekanten med en anestesilege bak meg. "Nå kommer det et lite stikk også vil du føle at det blir varmt i bena" sa hun. Gud, som jeg hadde gruet meg til den spinalbedøvelsen. Men det var jo ingenting å grue seg til! Jeg kjente det nesten ikke en gang! Så hjalp de meg ned i liggende på sengen og satt opp skjermen slik at vi ikke skulle se at de kuttet i meg. De kløp i magen min og spurte om det gjorde vondt. På forhånd hadde vi blitt fortalt at jeg skulle kjenne at de rørte på meg, men det skulle ikke gjøre vondt. Følte jeg noe som bare kunne minne om smerte skulle jeg si ifra. Det gjorde jeg ikke. Jeg kjente ingen verdens ting. Så da satte de i gang.

Petter sto ved siden av meg og holdt meg i hånden hele tiden. Jeg klemte hånden hans og han klemte bekreftende tilbake. Mest av alt hadde jeg lyst til å skrike ut: HERREGUD! Vi blir foreldre! I stedet så jeg opp i lampen over hodet mitt. Lot meg selv bli blendet av det sterke lyset og latet som om det var derfor jeg fikk tårer i øynene. Etter det som virket som en evighet for meg spurte jeg anestesilegen som satt ved siden av meg om de ikke snart skulle begynne å skjære i meg. Hun tittet fort over duken og sa at nå ser jeg hodet til tvilling 1, og i samme sekund holdt de verdens vakreste lille, store, skrikende gutt opp så jeg fikk se. Selv om jeg visste om forløpet på forhånd ble jeg helt satt ut! Der var han, endelig. Min sønn. Kasper. Og vi som hadde vært så bekymret for han de siste ukene før fødsel siden vi fikk vite at han hadde sluttet å vokse. Han var estimert til å veie mellom 2 og 2,2 kilo. Selv fra der jeg lå kunne jeg se at han veide mye mer enn det. Og det gjorde han! Han veide 3250 gram og var 49 cm lang. Minuttet etterpå holdt de opp hans betydelig mindre, men minst like vakre søster. Lille Rakel veide 2675 og var 47 cm lang. To helt friske, velskapte, nydelige tvillinger. Jeg gråt. Store, fornøyde, lykkelige tårer. Jeg så på Petter som også var temmelig rørt. Det er kanskje det stolteste øyeblikket i livet mitt. Ikke at de to andre fødslene ikke var like fine, men denne gangen hadde jeg virkelig kjempet. Jeg kjempet meg gjennom hele det vonde svangerskapet. Alle bekymringene. De hyppige kontrollene. Den enorme vektøkningen som gjorde så alle ledd i kroppen verket til slutt. Risikosvangerskap kaller de det, og jeg var egentlig redd mesteparten av det. Men her var premien. Eller retter sagt; premiene mine! Lyset i enden av tunellen. Mine fine små skatter!

De tok tvillingene ut på et rom og tørket lett av de. Så kom de inn med de til meg der jeg lå og ble lappet sammen igjen. Endelig fikk jeg kjenne på de! De la de tett inntil kinnet mitt. Kasper gråt men sluttet å gråte da han ble lagt kinn mot kinn med mammaen sin. Kanskje det var tilfeldig. Kanskje ikke. For en nybakt tvillingmamma betydde det uansett all verden. Vårt første møte utenfor magehulen. Det var et annerledes møte, men det betydde ikke noe mindre av den grunn. Vanligvis får man babyen sin opp på brystet med en gang. Jeg fikk klemme mine, og nå i ettertid kan jeg ikke se for meg noen annen måte å hilse de velkommen på. Det var vakkert, stort og gripende og jeg kommer til å huske følelsen av deres myke, nyfødte kinn mot mitt for alltid.


Jeg lå på observasjonsposten i ca 2 timer. Der fikk Petter og tvillingene lov å være med, men tvillingene ble lagt i kuvøse i en halvtimes tid først. De hadde litt lav temperatur med en gang, noe som visstnok er veldig vanlig. Petter var med og passet på dem da, mens mor lå i morfinrus og ventet på at spinalbedøvelsen skulle gå ut :) Da tvillingene kom ut av kuvøsen kom det en jordmor og hjalp oss litt med å få i gang ammingen og vi fikk ha de hos oss fra da og helt opp på barsel. 

Tiden som fulgte på barsel får bli et annet innlegg. Jeg ser at dette allerede er langt nok. Men vi hadde det veldig, veldig bra på Bærum. De var så søte og snille med oss og vi følte oss godt ivaretatt. Vi reiste hjem etter 4 dager og jeg har ikke hatt noen komplikasjoner etter keisersnittet. Det var en utelukkende positiv opplevelse. Nå, 10 uker etter inngrepet er det så vidt man ser arret! Hvis jeg er skikkelig tøff en dag skal dere få se bilder av hvor fint det er. Jeg trodde det skulle bli et digert søkk rett under navlen. Det er det absolutt ikke. Selve snittet gjorde de rett over hårfestet "down under" og det er allerede flatt og fint. Vi ble fortalt at de hadde sydd på innsiden. Det er virkelig ikke sjenerende på noe vis og bikinitrusa går uansett over arret. Ikke at jeg har noen visjoner om å komme inn i bikinien eller noe annen form for badetøy denne sommeren :)    


Sterke bånd knyttes tidlig <3
       

0

En god latter forlenger livet og parforholdet!

  • Publisert 04.04.2016 klokka 13:43
  • Kategori: Tvillingene


 

Hvor skal jeg starte? Ukene etter tvillingene kom til verden har gått i ett! Jeg har vært gjennom alle følelser i registeret. Alt fra total utmattelse og hjelpeløshet til euforisk lykkerus. Gjerne samtidig eller så tett innpå hverandre at ikke en gang jeg klarer å holde tritt. 

Det å få barn er en stor glede. Å se barna.. At det er velskapt og få følge med på den enorme utviklingen de har den første tiden er overveldende og fantastisk. Det gir en følelse av lykke som jeg tror man umulig kan finne noe annet sted eller i noe annet menneske. Å se mannen sin ta hånd om de små. Se han så øm og forsvarsløs, men samtidig så sterk og trygg. Det er veldig spesielt. Det skaper et unikt bånd mellom to mennesker. Å vite at disse to menneskene har vi skapt. Vi har formet dem. Lagd de. De er støpt i våre former. Det er ingenting annet i denne verden som betyr noe i øyeblikk man reflekterer over dette. 

Samtidig er det en stor påkjenning for forholdet. Saker og ting man før har kunnet la ligge, må tas opp. Man får for lite søvn. Mister appetitten. Man blir irritabel og på mange måter blir man litt som et barn selv. Man blir mer sårbar enn noensinne, samtidig som man er sterkere enn noen gang tidligere og alle disse emosjonelle omveltningene vi går igjennom i det øyeblikket vi får disse små nøstene av noen babyer i armene for første gang. Det er umulig for fedre å forstå. Like umulig som det er for oss mødre å forstå hva som skjer inni en far i samme øyeblikk.

Jeg tror ikke det er noen fasit på hva som får et forhold til å fungere og hva som får det til å ikke fungere det første året som foreldre. Jeg tror det finnes like mange svar på det spørsmålet som det finnes nybakte foreldrepar der ute. For oss har noe av redningen vært kommunikasjon og humor. Hvis man kan sette seg ned etter en dag i spedbarnshelvete, se på hverandre, si unnskyld hvis man har sagt noe dumt, som man jo ofte gjør når man er trett og sliten, og le litt av seg selv og hverandre så tror jeg man kan komme langt. Det fungerer i alle fall ganske godt for oss.

Nå, endelig, etter 7 uker begynner ting å løsne litt. Tvillingene roer seg mye bedre hos far, noe de ikke har gjort til nå. Nå kan Petter ta de alene en stund så jeg får tid til andre ting, ikke minst å hente meg inn igjennom mellom de verste øktene! Jeg kan gå ut og ta en kaffekopp i sola uten at det blir helt krise og bare det er utrolig befriende for meg. Vi har begynt å gi de en solid flaske med morsmelkerstatning hver kveld, noe som har bidratt til at de sover lengre på natten også. Nå får jeg sove minst 4 timer i strekk før amming også nye 4 timer etter det og jeg føler meg som et nytt menneske! Kasper sover stort sett gjennom hele natten, mens lillesøster Rakel trenger litt mer tid på seg, men det holder vi ut. Det er fortsatt en stund til neste DIY innlegg, tror jeg, men kanskje kan jeg få tid til å blogge litt oftere enn jeg har gjort til nå. Jeg merker jo hvor godt det er for meg å få skrive ut litt følelser, tanker og frustrasjoner så det må jeg prøve å få til :)


Mine! <3
 

0

Hoftedysplasi og skoliose

  • Publisert 18.03.2016 klokka 18:22
  • Kategori: Tvillingene

I dag har vi vært på Martina Hansen Hospital og sjekket hoftene og ryggen til tvillingene. Det har seg nemlig sånn at det ligger i familien og da får man litt ekstra oppfølging. Vi fikk en utvidet hofteundersøkelse av barnelegen allerede på barsel. Han fant ikke noe urovekkende eller feil, men han ville allikevel sende oss videre. Bare for å være på den sikre siden. 

For de av dere som ikke vet hva hoftesyplasi er så kan jeg gi en kort innføring. Kort fortalt er det, som navnet antyder, en skjevhet i hoftene som senere i livet kan føre til halting og smerter når man går. De fleste har det bare på en side, noe som igjen kan føre til benlengdeforskjell og feilstilling. Hos nyfødte behandles dette med en spesialpute som hjelper til å stabilisere og rette ut hoftebenet. Hvis ikke dette fungerer kan man prøve å sette hoften i riktif stilling. Dette gjøres lukket, det vil si at de brekker den i posisjon. Det gjøres under narkose og fører til at babyen må ligge i gips. Vanligvis i 6 måneder med hyååig skift av gipsen. For eldre barn er det en annen praksis, og dette kan du lese mer om hvis du følger denne linken.

Man vet ikke helt hvorfor det oppstår, men de har sett at enkelte familier er spesielt utsatt, så derfor måtte vi på denne undersøkelsen. Legen tok ultralyd av hoftene. Det var nok så nervepirrende, men det var heldigvis ikke noe galt med noen av dem! :D Og når vi allikevel var der sjekket legen ryggen deres også, siden skoliose visstnok også ligger i familien. Skoliose er en skjevhet i ryggen og det er svært uvanlig hos spedbarn. Skoliose ser man helst ikke før barnet er mellom 8 og 12 år, men de ville allikevel sjekke og ryggsøylene deres var rette og sterke.

Dette er noe som har hengt over meg helt fra fødselen og vi fikk beskjed om at vi skulle på denne undersøkelsen. Det er ikke noe godt og gå å føle på at det kan være noe veldig galt med barna dine. Det er kjempe skummelt, og jeg har vært veldig redd for dem. Det pleier jo å gå veldig bra selv om barnet må bruke denne spesialputen, men allikevel... Jeg har jo fått høre skrekkhistoriene gjennom hele svangerskapet, så det var så utrolig deilig å få bekreftet at det ikke var noe galt med noen av dem! Tenk å være så heldige og få så friske og sunne barn som vi har. 5 flotte, friske barn. Det er noe jeg tenker på og er takknemlig for nesten hver eneste dag. Det er den største rikdommen i livet! <3


Slik foregår en ultralyd av hoftene til nyfødte. (Bildet er lånt fra forskning.no)
 

2

En ny hverdag

  • Publisert 17.03.2016 klokka 00:04
  • Kategori: Tvillingene

                                                                               

Da har det igjen gått en stund siden jeg blogget sist. Jeg trodde jeg var klar for hverdagen med alt den innbærer da jeg skrev det forrige innlegget mitt, men det skulle vise seg at jeg tok grundig feil. Livet som tvilligmamma har krevd alt jeg har. Det har mildtsagt vært en prøvelse. Jeg husker jeg leste om dette før jeg fikk tvillingen. Alle de slitene tvillingmødrene som skrev om hvor krevende det var med to i forhold til en. Alle som klaget på mangelen på søvn, fritid og rutiner. Jeg forsto at det kom til å bli tøft, men ingenting i verden kunne forbrede meg på hvor tøft det virkelig kom til å bli. 

I forkant av fødselen konsentrerte jeg mest på hvordan jeg skulle komme meg etter keisersnittet. Jeg trodde at det kom til å bli den største utfordringen. Så feil kan man ta! Keisersnittet var bare barnemat i forhold til hverdagen med tvillinger i hus! Det tar meg ca 2 timer å i det hele tatt komme meg ut av soverommet! Sånn her foregår det stort sett:

  • Kasper våkner.
  • Skifter bleie på han.
  • Han får mat.
  • Rakel våkner mens jeg fortsatt mater Kasper. Hun er stort sett grusomt sulten når hun våkner og slår opp øynene med et hyl. 
  • Kasper hektes av puppen, for jeg vet at for hvert sekund som går med den hylingen blir det mer og mer vanskelig å roe lillesøster ned. Kasper er den tålmodige av dem, så han tåler å vente litt med resten av frokosten sin.
  • Rakel får mat.
  • Rakel skiftes på. Det er ikke den bestemte, lille frøkna så veldig begeistret for så hun setter i å skrike. En skriking som er så intens og så høy at katta evakuerer og vi andre i huset antageligvis kommer til å få permanente hørselskader. Skifter på henne så raskt jeg overhodet kan (nå har det gått ca en time) 
  • Rakel, aka Kruttønna, har blitt så sint og oppspilt i løpet av bleieskiftet at hun må få litt trøstepupp for å roe seg ned.
  • Rakel sovner ved matbordet. 
  • Kasper har bæsja igjen, så han får enda en ny bleie. 
  • Kasper, vår lille mammadalt, rekker akkurat å sluke i seg frokosten før Kruttønna våkner igjen og innser at hun ikke ligger ved puppen lenger. Det er selvfølgelig uakseptabelt og hun sier i fra med et monsterskrik. 
  • Rakel får litt mer mat. I mellomtiden sover mammadalten.
  • Med litt pupp og litt kos sovner endelig Kruttønna også. Jeg lar henne ligge litt ekstra lenge på brystet slik at hun sovner skikkelig. (tror jeg)
  • Etter 15 minutter tør jeg endelig å legge henne fra meg.
  • Selv om jeg er både sulten og trøtt, må jeg prioritere. Tiden er mest sannsynlig knapp, så her gjelder det å velge riktig vitale behov å fylle for denne gangen. Jeg benytter sjansen til å gå på do og gjøre mitt fornødene og akkurat da jeg begynner å tro at kanskje, bare kanskje kan jeg denne gangen få lov til å gjøre meg ferdig. Kanskje kan jeg til og med få lov til å kaste i meg en brødskive. Koke en kopp te. Lese en avis. Hva som helst. Og det er så langt jeg kommer i tankerekken før jeg hører den. Alarmen... Den som sier at pausen er over. Den varte akkurat 3 minutter denne gangen... Back to work!

Også er vi i gang igjen.

Sånn går egentlig dagene våre. Det er mye kos, men det er mye slit også. Jeg vil tørre å påstå at ca 30% av dagen min går med på å prøve å få de til å sove. Så er det den neste store posten på programmet, som er amming. Den opptar også ca 40%, noen ganger opptil 70%, men 40 vil jeg gjette er gjenomsnittet. Da står det igjen 15% til bleieskift og 15% til litt søvn her og der. Noen dager sover de mye mer og jeg føler meg som et nytt menneske. Noen dager er de så krevende at jeg sitter med en baby i hver armkrok og griner meg i søvn. Og noen dager er helt ok.  

Da jeg var gravid leste jeg et innlegg fra en tvillingmor som skrev at heldigvis blir de eldre. Heldigvis?? Tenkte jeg. Babytiden er jo bare helt magisk! Think again! Nei da. Det er mye kos også. Som nå når jeg skulle skrive dette innlegget og to små troll bestemte seg for at det eneste stedet de ville være nå var på mammas bryst. Det beste stedet på jord for to troll på snart 5 uker <3


Bare litt sliten da :) 

5

Hei verden!

  • Publisert 26.02.2016 klokka 14:58
  • Kategori: Tvillingene

                                                 

Så har det gått 2 uker allerede. 2 uker med tvillingene utenfor magen. 2 uker siden livet fikk en kraftig restart. I hele, korte 2 uker har jeg og Petter vært foreldre sammen. Det har vært en følelsesmessig karusell, det kan jeg skrive under på! Man tror man har høyt hormonnivå under svangerskapet og der kommer barseltiden og slår graviditetens hormoner ned i støvlene! Jeg gråter for alt nå om dagen! Alt fra de mest eksistensielle tankene og følelsene til at det ikke er flere rene håndklær! Og jeg blir så sliten av det! Og der har dere grunnen til at jeg ikke har blogget den siste tiden. Det er en blanding av at jeg ikke har villet prioritere noe annet enn å bli kjent med babyene mine og nyte dem og tiden sammen med dem og Petter før han begynte å jobbe igjen, og det at jeg har vært for sliten i hodet til å samle tankene. Jeg er fortsatt sliten, men nå begynner ting å ta seg opp igjen.

Fødselen gikk veldig bra. Det var "hands up" den fineste fødselen jeg har hatt. Keisersnitt er en helt annen type fødsel. Ved en vaginal fødsel får du smertene underveis, mens ved et keisersnitt får du smertene etterpå. Jeg har vært heldig. Jeg har ikke hatt det så vondt i ettertid og såret gror utrolig fint. Jeg ser det nesten ikke, og det ser heller ikke ut som at det kommer til å henge så mye hud rundt arret. De sydde meg på innsiden så man ser ikke noen sting eller noe!

Tvillingmagen er nesten borte! På 2 uker har jeg gått ned 17 kg! Det er mye, men det er litt igjen til jeg er der jeg var før jeg fødte. Men det blir borte med tiden. Jeg har store planer om å begynne å jogge igjen. Jeg må bare vente de 6 anbefalte ukene først. Det blir nok litt av et syn i starten kan jeg tenke meg, men shit au! Jeg får finne meg en fin skog og jogge i ;)

Det blir et kort innlegg dette her. Jeg lover å komme tilbake med mer utfyllende innlegg om både barselhormoner, keisersnitt og tiden etter vi kom hjem senere. Fra nå av er jeg tilbake! :)

Å ja, forresten! Tvillingene... Er det noen som vil hilse på de kanskje? 

Hei verden!

Vi er Kasper og Rakel, tidligere kalt "mageboerne". Selv om vi er tvillinger er vi er 2 individer. Støpt i samme form, men allikevel svært forskjellige.

Kasper var en rolig liten mann helt fra begynnelsen. Selv inni magen tok han livet med knusende ro. Han er bedagelig og rolig også utenfor magehulen. Han kan ligge og bare se seg om lenge. Titte litt på oss. Studere lillesøsters hånd eller fot. Gjerne med munnen. Han er en solid liten plugg som er glad i mammaen sin, mest på grunn av det som kommer ut av puppene hennes nå om dagen, tror jeg. Han går under tilnavnet "Pupp-Ulf". Lillesøster Rakel viser også de samme karaktertrekkene som fra inni magen. På hver ultralyd lå hun på forskjellig måte. Hun turnet rundt der inne helt til siste slutt. Sånn er hun utenfor magen også. Hun vrir og vender på seg så hun nesten tipper rundt. Rakel er også veldig våken, men blir fortere trett og sliten, noe som kommer av hennes lave vekt (som er på vei opp, opp, opp!) Begge hikket de masse inni magen. Det gjør de utenfor magen også, og en morsom ting er at de smitter hverandre med det. Hikker den ene kan du være sikker på at den andre begynner ikke lenge etter. Akkurat som i magen!

Kasper ble storebror da han fikk et minutts forsprang ut i denne verdnen. Han veide 3250 g og var 49 cm lang, mens lillesøster Rakel var 2675 g og 47 cm. To helt perfekte små mennseker! 


Røveren Kasper som har røvet våre hjerter, og lille miRakelet vårt <3


 

2

37 uker med tvillinger i magen og absolutt siste uke-for-uke innlegg

  • Publisert 11.02.2016 klokka 22:51
  • Kategori: Tvillingene

Tenk det! I morgen på denne tiden sitter jeg på barselavdelingen på Bærum Sykehus med to nyfødte babyer ved siden av meg. Det virker som jeg har vært gravid en evighet samtidig som det har gått så utrolig fort! I dag har det vært skikkelig redebyggertilstander her.Jeg og Petter har stått på og vasket og tørket klær, støvsugd, tørket støv, skiftet sengetøy, ja alt egentlig. Men gulvene er ikke tatt! Det skal Petter reise hjem og gjøre før han henter oss på sykehuset.

Dagen i dag har vært en følelsesmessig karusell. Jeg tror vi har vært gjennom alt fra de store toppene til de dypeste dalene. Det hjalp ikke veldig på at jeg ikke fikk sove i natt. Nå er klokken 2200 og vi skal opp 0430. Vi er satt opp først på operasjonsplanen og skal møte opp klokken 0630 i morgen tidlig. Egentlig hadde vel det beste vært å sove på sykehuset i natt, men vi ville gjerne ha en siste kveld alene før vi blir foreldre! Siste kveld som "bare" kjærester. Herreguuuuuud! Jeg kan ikke tro det! Jeg må klype meg selv i armen! I morgen skal jeg treffe sønnen og datteren min for første gang! Det er dette vi har ventet på. Det er dette vi har holdt ut for. Dette er øyeblikket! Og nå er det rett rundt hjørnet!

Jeg bruker denne kvelden på å se litt tilbake på svangerskapet. Det har skjedd så mye. For mye for meg å ta inn over meg egentlig. Jeg har ventet og lengtet på denne uken så lenge nå, men nå som den endelig er her må jeg bare innrømme... Jeg er livredd! En ting er å oppbevare disse små inni magens trygge hule. Det har bydd på sine utfordringer, selvsagt, men det har jo alt i alt gått ganske greit. Det kommer til å bli helt noe annet å skulle ta vare på disse to vesnene utenfor magen! Jeg tror man glemmer litt fra gang til gang, heldigvis! Ellers hadde vel alle barn i denne verden vært enebarn. 

Et ord som har fått definere mye av dette svangerskapet er ordet " livredd". Ikke bare litt redd og engstelig liksom, men sånn ordentlig livredd. 

Jeg var livredd da jeg fant ut at jeg var gravid. Med mine to barn og Petters ene fra tidligere forhold hadde vi bestemt oss for at vi ikke skulle ha noen felles barn. Vi skulle vie livene våre til de vi har fra før av. Sånn ble det da altså ikke, og jeg er så uendelig glad for at vi tok den avgjørelsen vi tok! Jeg følte tidlig en veldig trang til å beskytte det livet jeg bar på. Selv om hjernen sa at det var en dårlig ide, sa alt annet inni meg noe annet. Også vant alt annet og vi skulle bli foreldre.

Jeg var livredd da jeg lå på den ukomfortable krakken inne på undersøkelsesrommet på Bærum Sykehus og så to hoder på ultralyd monitoren. Det kan faktisk hende "livredd" ikke dekker det helt. Jeg holdt virkelig på å besvime, og jeg var ikke meg selv igjen før det hadde gått ganske mange dager. Der lå vi, vi som ikke skulle ha et barn en gang, og nå kom det plutselig to! På noen korte sekunder hadde vi maksa ut en syvseter og sørget for innenlandsferier i minst ti år frem i tid!

Livredd var jeg også da vi skulle fortelle denne "lille" nyheten til omverdenen. Hvordan kom folk til å ta dette? To barn med to forskjellige menn og nå gravid med tvillinger med nr. 3! Høres ut som en "Se og hør" overskrift. De fleste har tatt dette veldig bra. Det er vel de som har hatt sitt å si bak ryggene våre, men det kommer man sjeldent utenom uansett hva man velger og ikke velger her i livet. Jeg har fått mye støtte fra uventede kanter. Mye takket være denne bloggen faktisk. Mennesker jeg knapt kjenner har strukket ut en hånd, skrevet fine ord og kommet med lykkeønskinger. Det er rørende! Også skader det jo heller ikke å ha verdens flotteste foreldre og besteforeldre som har omfavnet oss med kjærlighet og stilt opp for oss fra dag en!

Livredd ja.. Et passende ord for dagen i dag også. Jeg er medlem av en fantastisk gruppe for tvillingmammaer, og der skrev jeg litt om det å føle på fler enn en følelse før et nytt barn entrer denne verdenen, og det vil jeg avslutte dette siste uke-for-ukes innlegget med. Fordi jeg synes det er så viktig å belyse det faktum at noen ganger dukker det opp uventede følelser som ikke bare er lykke og glede, og det er også helt greit!

Om bare noen timer er denne magen betydelig mindre. Sparkene, smertene, ubehaget... Det skal byttes ut med andre utfordringer. Snart skal disse pappa og mammahendene få holde rundt dere på ordentlig. Og jeg er redd... Redd for å ikke strekke til. Redd for å ikke være god nok. Redd for ennå et par pappahender som forsvinner. Redd for kalde, misforståtte rygger bak lukkede dører. Redd for å miste meg selv i dere. Redd... Redd for dere!

Det er lett å la være å snakke om det vonde. Det er lett å la lykke og glede overskygge redselen over det som kommer. Jeg vil bare at dere skal huske på og vite det alle fine og flotte jenter der ute at det er greit å ikke bare være lykkelig! Det er greit å være både lei seg og redd! Det er ikke alltid de nye familiemedlemmene genererer den euforiske lykkefølelsen vi ser for oss på forhånd. Og det er greit! Det betyr ikke at vi ikke gleder oss over de! Det betyr ikke at vi ikke ønsker de velkomne eller at vi ikke elsker de. Det betyr bare at vi har tenkt litt mer og kanskje litt dypere enn mange andre, og for å være ærlig tror jeg flere vordene foreldre kunne ha godt av det!

På den andre siden så får jeg ikke sove! Det føles som bena mine er erstattet med trommestikker og hodet er varmt som etter en runde i bakerovnen. Det føles som å være nyforelsket! Du vet... Den deilige følelsen av å gi seg hen. Slippe taket og bare la seg falle. Følelsen av å endelig ha funnet det man søkte etter... Følelsen av at uansett hva som skjer så kommer det til å ordne seg..

En sak har alltid MINST to sider. Det er lov å føle på den alle, og det gjør deg ikke til en dårlig mor! Tvert i mot så gjør det deg til en bedre mor!

Nå skal jeg legge meg og lade opp til i morgen. Det føles litt ambisiøst å si at jeg skal sove, for det vet jeg ikke om kroppen er i stand til rett og slett, men hvile skal jeg i alle fall. I morgen er dagen vi har ventet på! I morgen skal livet snus opp/ned og tilbake og defineres på nytt! I morgen skal jeg bli tvillingmamma <3 


37+5 og fødsel i morgen <3

 

 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » Juli 2017 » November 2016
Siv

Hei! Jeg heter Siv. Jeg er 31 år. Møtte mannen i mitt liv for snart fire år siden. I februar 2016 var vi så heldige å få bli foreldre sammen og kunne med det smykke oss med tittelen "tvillingforeldre". Fra før av har vi tre herlige barn. Vi er en kreativ liten gjeng som alltid har noe å henge fingrene i. Her på bloggen kan dere lese om alt fra tvillingtilværelsen til kunst til håndarbeid til matlaging til musikk og mye, mye mer. Vi kaller det en myemerennbaremammablogg :) Følg oss gjerne på facebook ved å trykke på denne linken https://www.facebook.com/treplussto/?fref=ts

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Bloggdesign fra RRH Webdesign
hits